Forspillet
- Hva! Har du takket ja til middag med Nils og Karin og elskeren hennes! Beate slo ut med armene.
- Herregud, Thomas. Men Thomas kjente henne.
- Du burde vel på en eller annen måte klare å forhindre dette fornedrende treffet, både for Nils og Karins skyld. Hvor ble det egentlig av den gode snille mannen jeg giftet meg med?
- Han er død, Beate. Han døde for ikke så lenge siden. Hun kjente hånden hans på låret. Et drag av usikkerhet dro over henne.
- Du mener altså at vi skal sitte festkledd å se på at katastrofen uunngåelig rammer våre beste venner?
- Sirkus, Beate. På første rad. Hun flyttet seg helt inntil Thomas.
- Hvorfor har du egentlig så mye i mot Nils. Det er vel ikke bare det at du ble forbigått på jobben?
Thomas så hvordan Nils sprudlet av energi om dagen. Nærmest som om han ble båret på en stol av uendelig livskraft. Og det er bare to dager til Festen, tenkte Thomas fornøyd. Vel, vel hvor lenge var Adam i Paradis!
Nils’ humør smittet over på omgivelsene. Ja, selv den illeluktende sosialklienten virket fornøyd da han kom ut fra kontoret til Nils, etter å ha vært der inne usedvanlig lenge. Tydeligvis ikke noe avslag denne gangen, nei. Virket han ikke og litt kjekkere i tøyet enn vanlig, nærmest velflidd?
Det hadde undret Gjert at han faktisk hadde fått jobben. Strengt tatt hadde han ikke de kvalifikasjonene en kanskje kunne forvente i stillingen. På intervjuet hadde imidlertid Nils poengtert hvor viktig det var med bred kompetanse på avdelingen.
Han nippet til kaffen, og tenkte tilbake på sitt første møte med Karin. Hvordan han til å begynne med hadde sett på det hele som en lek, men hvordan det utrolig raskt hadde blitt så mye mer. Aldri hadde han vært så forelsket. Turene i skumringen på veier hvor de ikke risikerte å treffe kjente. Snakke sammen. Hånd i hånd. De forbudte treffene på det gamle pensjonatet. Han hadde vært villig til å ofre alt for å få henne.
Han rykket til, sølte kaffe utover buksen. Faen ta henne. Han ble så inderlig forbannet når han tenkte på det, følte seg så grundig ført bak lyset. Visste ikke om alt hun hadde sagt var tull, om hun aldri hadde villet at det skulle bli noe mer. Men hun skulle få igjen!
At han hadde søkt stillingen var nærmest et innfall. Han hadde hatt svært vage planer for sin hevn. Nå hadde Nils lagt alt til rette. Nesten i meste laget, slo det ham.
Nils gledet seg som en unge til lørdagens lille sammenkomst. Han hadde allerede ordnet med bortplassering av ungene, tross protester fra Karin. Hos slakteren hadde han bestilt indrefilet, reker til forretten var ordnet, og innkjøp av tunge Toscana-viner og et par fruktige hvite stod på planen etter jobben. Det skulle ikke spares på noe. Dette skal være min forestilling, tenkte Nils.
Da det gikk opp for henne at Gjert skulle jobbe på kontoret hos Nils, kunne hun nesten ikke tro det var sant. Det virket som om hun var med i en temmelig dårlig såpeserie. Slikt skjedde jo ikke i virkeligheten. Mer virkelig ble det ikke da Nils, etter at de hadde lagt seg, fortalte at han hadde invitert Gjert med følge hjem til lørdag. Hadde hun drept Nils der og da, ville selv en middels advokat med letthet fått erklært henne sinnsyk i gjerningsøyeblikket.
I flere dager hadde hun kjent seg tom og hjelpeløs. Et offer, nærmest. Hva var det egentlig Gjert ville? Han måtte da vite hvem Nils var. Hun hadde prøvd å ringe ham, selv om de var blitt enig om ikke å ringe hverandre. Ingen svar. Som om han ikke eksisterte, nesten. Selvfølgelig ville han ikke komme hjem til dem. Eller? Hun følte at hun ble dradd inn i et spill hvor hun ikke kjente spillereglene. Gradvis gikk det opp for henne at hun selv måtte lage reglene, dersom hun ville vinne. Og det ville hun. Alt for mye hadde hun å tape, alt for mye.
Festen
Alt var klart. De hadde ikke snakket så mye sammen da de gjorde i stand. Karin hadde dekket pent på bordet til seks, dandert en nydelig rekecoctail, mens Nils hadde garantert perfekt rosa indrefilet fra ovnen. Bare med de fløtegratinerte potetene hadde de jobbet tett sammen. Karin følte at skuldrene hadde låst seg et sted ovenfor ørene, og hun kunne umulig la være å merke at det var et eller annet med Nils også.
Beate og Thomas kom presis. De fikk hver sin drink i hendene.
- Blir kjekt dette, Nils, sa Thomas. – Hyggelig å bli bedre kjent med nye kollegaer.
- Hyggelig å høre, Thomas. Det blir sikkert en hyggelig kveld. Lurer på hvordan damen til Gjert er, forresten. Thomas så overrasket ut.
- Snakket du ikke med Gjert i går, Nils. Til meg sa han i hvert fall at han ikke hadde noen med seg. Det ble visst slutt mellom dem for en stund siden. Pussig at han ikke sa noe til deg.
- Han må ha glemt det, sa Nils, tydelig skuffet.
Karin så nærmest rystet ut.
- Har de slått opp sa du, så leit da. Nils så på henne. Alle så på henne.
- Er det noe i veien, spurte Nils.
- Eh, nei da. Jeg bare synes det var leit. Kanskje vi skal sitte oss til bordet.
Da ringte telefonen. Nils og Karin reiste seg samtidig.
Skrevet av
Johnni Skogen