Den kristne teologen Hippolytos av Roma, som levde på begynnelsen av 200-tallet, forteller at det finnes et «Evangelium etter Thomas». Det brukes av noen kjettere, sier han, som mener at himmelens rike er noe menneskene må søke inne i seg selv. For i det evangeliet sier Jesus at «den som søker meg, skal finne meg i barn som er syv år gamle eller eldre». Dette Thomasevangeliet blir også nevnt av en annen kristen forfatter på denne tiden, den lærde Origenes av Alexandria. Han skriver at det i tillegg til de vanlige evangeliene også sirkulerer et Thomasevangelium, et Mattiasevangelium og mange andre evangelier.
Alle disse evangeliene er stort sett gått tapt. Grunnen til det er at de toneangivende teologene i oldkirken bestemte seg for at det var fire evangelier, verken mer eller mindre, som kunne anses som autoritative vitnesbyrd om Jesus, altså om Herrens liv og død her på jorden og de ord han forkynte. Det var de fire evangeliene som de mente var skrevet av enten apostlene selv eller personer med nær tilknytning til dem – Markus, Matteus, Lukas og Johannes. Andre skrifter som gav seg ut for å fortelle noe om Jesus, var senere forfalskninger. Når kristendommen, i form av den tidlige katolsk-ortodokse kirke, ble statsreligion i Romerriket på 300-tallet, og dermed fikk maktmidler mot de annerledestenkende, kunne man føre kamp mot de grupper og miljøer som brukte andre evangelier enn disse fire. Dermed forsvant Thomasevangeliet og mange av de andre evangeliene som ikke ble funnet verdige til å bli tatt med i den kristne Bibelen. Det skulle gå femten hundre år før biter av denne litteraturen igjen dukket opp, gravd frem fra sanden i Egypt.
Hele denne såkalte apokryfe – det vil si "skjulte", eller utenombibelske – evangelielitteraturen forsvant riktignok ikke. Det finnes noen skrifter fra oldtiden som forteller ting om Jesus som går ut over det som står i Bibelen, men uten at de for den sakens skyld ble uttrykkelig fordømt og forkastet. Til dem hører de såkalte barndomsevangeliene. Det skriftet som kalles «Jakobs protevangelium» forteller om hva som skjedde før Jesus ble født: Det skildrer jomfru Marias liv fra hun ble unnfanget og til hun selv ble mor til Frelseren i en hule på vei til Betlehem. Et annet skrift er «Thomas’ barndomsevangelium» og handler om alle underverkene Jesus gjorde som smågutt, før han stod frem i templet som tolvåring. Vi ser at dette er skrifter som dikter videre på de bibelske evangelienes Jesus-fortelling, ved å føye til mer stoff der man syntes det var åpne hull i fortellingen. Noen plass i Bibelen fikk de ikke, men ble likevel ofte akseptert som fromme og oppbyggelige skrifter. Joakim og Anna, Marias foreldre som vi bare hører om i Jakobs protevangelium, ble viktige helgener, og fortellingen om Guds moders fødsel og barndom finner vi avbildet i utallige katolske kirker.
Et par andre apokryfe evangelier som også ble populære i middelalderen, har Frelserens nedfart til Helvete som et viktig motiv. Det er «Bartolomeusevangeliet» og «Nikodemusevangeliet». De forteller om hva Guds sønn gjorde etter at han var korsfestet og før han viste seg igjen som oppstanden. Da fór han nemlig ned til Dødsriket, mente man å vite, og der befridde han alle dem som ble holdt fanget av Satan i syndens lenker – alle de døde fra Adams tid. Dette er dramatiske beretninger hvor Kristus skildres som den seirende «herlighetens konge» som bryter ned Dødsrikets porter, legger Djevelen i lenker og fører alle sine hellige hjem til saligheten i Paradiset. Heller ikke disse skriftene ble fordømt av Kirken. Bartolomeus- og Nikodemusevangeliet tok jo ikke mål av seg til å konkurrere med de kanoniske evangeliene i autoritet, men ble sett på som et supplement – spesielt velegnet som anskuelsesundervisning, antakelig, for middelalderens barske europeere.
Både fortellingene om Jesu barndom og de som skildrer hans nedstigning til Dødsriket fortsatte å bli lest gjenom hele middelalderen og var med på å prege ikke minst de folkelige forestillingene om jomfru Maria og om Djevelen. Den protestantiske reformasjonen rensket ut alle slike tradisjoner som ikke hadde uttrykkelig grunnlag i Bibelen, og slik kom de til å bli ukjente og fremmede for oss her i Norden.
Mange andre evangelier fra oldtiden ble imidlertid helt borte. Først når en gikk i gang med arkeologiske utgravninger på 1800-tallet, og tilfeldige funn av gamle papyrusbiter begynte å finne veien til antikvitetshandlere og museer, kom deler av denne litteraturen for dagen på nytt. Det var i Egypt slike funn ble gjort, for den tørre sanden og luften gjorde at papyrus kunne holde seg mye bedre der enn i andre områder. Slik ble et evangelium som gir seg ut for å være skrevet av Peter oppdaget i en grav i byen Akhmim i 1887. Fragmenter av tre ukjente evangelier ble funnet noen år senere på bosshaugen i Oxyrhynchus, som er Egypts største skattkiste av alle slags papyrustekster fra oldtiden. På samme måte er småbiter av andre tekster som ser ut som om de kan ha vært en slags evangelier, dukket opp fra tid til annen i løpet av de siste hundre årene. Det siste ble offentliggjort så sent som i 1999. Det var noen fillete sider av et gammelt koptisk håndskrift som hadde ligget ubemerket i en eske i et museum i Berlin siden noen hadde brakt det inn fra Egypt en gang på 60-tallet. Da en omsider fikk sett nærmere på fragmentene, viste det seg at det var en hittil ukjent versjon av fortellingen om Jesu siste timer med disiplene.
Hør hele foredraget torsdag kveld eller lørdag morgen!
Einar Thomassen
f. 1951, Ph.D. og professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Utgitt bl.a. "Le Traité Tripartite" (med Louis Painchaud) (1989), "The Letters of Ahmad b. Idris" (med Bernd Radtke) (1993), "Kildesamling til Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering" (med Tarald Rasmussen) (1999), "Kristendommen: En historisk innføring" (med Tarald Rasmussen) (2000) og "Apokryfe evangelier" (med Halvor Moxnes) (2001).
