En amatørteatergruppe møtes for å starte arbeidet med et nytt stykke, et med tre roller; en senil mor, hennes middelaldrende datter og dennes eks-samboer. Instruktøren presenterer rollefigurene; datteren er hovedpersonen. Han bruker allikevel mest tid på moren; i den grad at fortellingen fra et avsnittet til et annet forlater teaterfiksjonen og flytter inn i den aldrende kvinnens hode, til hennes sviktende og forvirrende verden av demens, nå skrevet i en du-form som på en nesten brutal måte gjør tydelig den gamles kamp for å beholde taket i språket, det sansede, og dermed det menneskelige. Det neste kapitlet heter ”Jeg”:
"Jeg kan aldri være uten sansning, aldri befinne meg i en situasjon der ingen sansningsobjekter er til stede. Da måtte jeg være død. Men da jeg var barn, trodde jeg ennå at jeg skulle klare dette. Jeg trodde det var mulig, og jeg prøvde og prøvde på dette: å tømme tankene for bilder.
Kanskje alle barn gjør det, før de skjønner at mennesket alltid er dømt til å se noe inni seg, alltid være fylt av objekter så lenge det er i bevisst tilstand."
De vanskelige relasjonene
Herfra og ut er dette datterens beretning. Hun tar leseren med til forskjellige brokker av livet, til ulike steder, så langt fra hverandre som Marokko, Skien og Drammen. Ikke minst; det byfornyede Drammen. Hun beveger seg mellom barndom, ungdom og voksenliv, mens hun fra ulike vinkler, ofte med smerte og resignasjon, problematiserer det skjøre og vanskelige i å opprette og beholde meningsfylte relasjoner med andre.
Helhet
Og; via denne gjennomgående tråden, mens sprangene i tid og tematikk skjer uten tydelig kronologi eller sammenheng, hekter Knudsen delene sammen til en slags helhet. Jeg sier ”en slags” fordi helheten kanskje er det eneste i denne boken som sliter med å balansere trygt – i alle fall om den skal leses som en roman.
Ikke enkel
”Jeg kunne vært et menneske” er ingen lett tilgjengelig bok i visse deler. Slik må det også være. En undersøkelse av menneskelig erkjennelse og sansningens betydning kan aldri bli enkel. Litterært tyngst – i positiv forstand – og aller mest interessante, er de tidlige delene av boken. Det gjelder oppholdet i morens virkelighet, og sekvensene der hovedpersonen, med utgangspunkt i barnets foruroligende jakt på det store ”ingenting”, via lesing av botanikk og filosofen David Hume, borrer seg inn i vår totale avhengighet av sansene og de erfaringene de legger fra seg i oss.
Roman?
Ingen steder, unntatt på forlagets nettsider, omtales boken som en roman. Kanskje bør ”Jeg kunne vært et menneske” leses som en utfordring av romansjangeren og heller som et sett med fortellinger innenfor et univers de deler i ulik grad. Hvis det siste er riktig, står også helheten sterkere. Dette er uansett en bok som vil berøre leseren med noe vesentlig.
