”Jeg drepte Hitler” ser ved første øyekast svært enkel ut: en nokså kortfattet historie befolket av hunder på to bein og i menneskeklær, pluss noen fugler, utstyrt på samme måte. Kortfattet i dialogene, åtte ruter per side.
Det er ved første øyekast. Ved andre slår det deg at det er ganske ubehagelig at disse, skal vi kalle dem bikkjelignende individene, ikke har øyne i de enkelt stiliserte ansiktene. De har bare ovale, hvite hull - som like fullt ser ut til å antyde følelser og uttrykk, mens ansiktets mimikk forøvrig endres med svært sparsommelige strekers lengde og retning.
Svart humor
Vi er i Kreutzberg, sånn omtrent nå. Tatt hovedpersonens yrke i betraktning, burde vi kanskje håpe at historien lå noe fram i tid, men andre ting gjør at vi heller må tro vi skal en ti års tid tilbake. For det blir kanskje enda litt mer foruroligende når vi ser denne tomøyde ” mannen” sitte og ta i mot sine klienter nokså sirlig antrukket i lysblå skjorte og mørkt slips:
– Sjefen min lovte meg lønnsforhøyelse og hjørnekontoret, sier den ene og legger skuffet til at det var Becker fra salgsavdelingen som fikk forfremmelsen i stedet.
– Så hvem vil du ha fjernet, sjefen din eller Becker, sier vår mann.
– Kan du ordne begge?
BANG! BANG!
Vår mann er leiemorder – etter bakgrunnsbildene å dømme er han på ingen måte alene i denne yrkesutøvelsen, men venteværelset er fullt. Vær så god neste! – Ja, det er faren min.
Om det ikke hadde vært svart humor i verden, så var den oppfunnet nå. Det er, om enn aldri så ufrivillig, helt umulig å holde seg alvorlig mens revolveren bjeffer og ofrene faller – samtidig som bildet av et nihilistisk samfunn tvinger seg frem, et samfunn der ingenting eller lite betyr noe, et samfunn vi helst ikke vil vite av.
Mer givende for hver gang
Det er da den gamle vitenskapsmannen dukker opp, han med tidsmaskinen. Han vil betale leiemorderen for å gjøre en god gjerning – kanskje den best tenkelige slik det er blitt. Samtidig prøver en annen leiemorder seg på vår mann. Hvem kan ha betalt ham for det?
Som alle andre gode tegneserieromaner skal ”Jeg drepte Hitler” leses mange ganger og sakte, nøyaktig – med stor oppmerksomhet på de små detaljene, en munn som skifter vinkel, en rynke som plutselig forandrer et tomt ansiktslandskap, det halve ordet i et kafévindu. Det blir mindre morsomt og mer givende for hver gang.
