Tom Waits med trippelalbum "Orphans” får pryde både forsida og et seks siders intervju. Men selv om jeg er usikker på om dette er jazz, er det allikevel andre ting ved bladet som jeg synes er mer problematiske.
Det begynner godt
Fredningstida for Jazznytt ute. Her er det fresk layout og journalistiske ambisjoner om virkelig å svinge med i tiden. Ann Iren Ødebys fotografier og redaktør Jan Granlies illustrasjonsstrek blir bare bedre og bedre, og innholdet spenner over alt jazz-Norge kan ønske seg: musikerportretter, klubbnytt, konsertanmeldelser og festivalreportasjer fra inn- og utland, blindebukk-lek og ønskejazz, frimodige ytringer og ikke minst plateanmeldelser. I januarnummeret 2007 har et drøyt dusin anmeldere vurdert til sammen 60 CD-er, 38 av dem norske.
Imponerende, inntil man virkelig begynner å lese Jazznytt. Plutselig svinger det ikke mer. At redaksjonen ennå ikke har anskaffet en norsk rettskrivningsordbok får så være, det verste er ikke ortografiske feil og klønete setninger, vi skjønner jo hva de mener - eller i hvert fall hvordan de tenker – og det er dét som er det verste.
Rolleblanding
Under tittelen "Jazzåret 2006" får vi en paneldebatt som går av sporet allerede i første sving, på grunn av manglende problemstillinger og uklar rollefordeling mellom redaktør og deltakere.
Morsomt er det jo ellers å se den nykårede "årets unge internasjonale jazzmusiker" drite seg ut som blindebukk i et repertoar han ikke har et forhold til – men det spørs om Jazznytteleseren henger bedre med i redaksjonens platevalg. Møtet med storbandjazzens vestlandsfanden Olav Dale kunne vært dynamitt, men blir omstendelig og småkjedelig. Mer trøkk er det i New York-intervjuet med saksofonist Ole Mathisen, og et saftig Tom Waits-portrett trekker ytterligere opp, selv om det har lite med jazz å gjøre.
Men redaktør Granlie ønsker tydeligvis enda mer kok i Jazznytt, og har gitt journalist Arild Rønsen oppdraget som fyrbøter – med de følger det må få.
Ulekkert
Etter i forrige nummer å ha blitt satt solid og på plass av bassisten Arild Andersen for uryddig kildebruk, bruker Rønsen nå en helside på å fordreie Andersens resonnement og forklare sine gode hensikter. Lært noe har han ikke, for i intervjuet med den britiske trommis Bill Bruford bruker Rønsen samme teknikk: provoserer intervjuobjektet ved å sitere fornærmelser fra en ikke navngitt kilde. Og når Bruford elegant parerer ved å spørre Rønsen om han er interessert i jazz, belærer journalisten leserne og engelskmannen om sin interesse og forståelse for både jazz og rock og forskjellen på de to sjangerne.
Den flittige Rønsen opptrer ellers som anmelder med sterke, om enn ikke særlig velbegrunnede meninger, og han får uttelling: Etter massakreringen i forrige nummer av Anne Lande og Per Husbys "Sakte Sanger", bryter Husby nå kunstnernes uskrevne lov om aldri å svare på kritikk. Dermed har Jazznytt fått temperaturen de ønsker, og redaktør Granlie tar sin fyrbøter i forsvar med disse ord:
- At Husby ikke har sans for Rønsens vurderinger av platen han har gjort sammen med Anne Lande, er fullt og helt Rønsens ansvar så lenge Rønsen holder seg innenfor de lover og regler satt av myndighet og presse.
Nå er jo Dusteforbundet nedlagt, men er det Jazznytts oppgave å fylle tomrommet?
