Det er enkle grep som er gjort på Det norske Teatrets Scene 3. Tre skuespillere fyller to og en halv time med intenst hat, kulde, kynisme og hevngjerrighet.
Innimellom dirrer det, andre ganger er det isende kaldt. Til tross for dette løftes ikke Strindbergs stykke slik man forventer av Sigrid Strøm Reibos regi.
Klaffe
Produksjonene på Scene 3 er ofte rene i uttrykket. Uten scenografbudsjett overlates mye til skuespillere og regi.
Det må klaffe på det lille loftet i femte etasje.
I Dødsdansen sitter Edgar (Paul-Ottar Haga) og Alice (Ingrid Jørgensen Dragland) på enkle, sorte stoler, og eneste øvrige innredning i rommet er et piano som vær, vind og trekk har gjort ustemt.
På bakveggen henger et stort fotografi som trolig viser scenebildet fra en tidlig oppsetning av Dødsdansen. Kommunikasjonen mellom de to scenebildene fungerer godt. Edgar og Alice er kledd med referanser til tidlig 1900-tall, men forestillingens preg er samtidig tidløst.
Sølvskimrende hat
Edgar og Alice feirer snart sølvbryllup, og det har, ifølge dem selv, vært 25 år med hat og mistillit. Det skal ikke mye til før hatske og sårende kommentarer går som piler mellom dem – de treffer, dukker unna, lar seg ramme.
Kynismen er det Edgar og Alice har felles. Gleden har de lagt bort, og de har det naturlig nok ikke bra. Det som fantes av venner har de støtt fra seg, og de sliter økonomisk.
Vrir
Dødsdansen er mørkt, stikkende og underfundig. For kulden kryper langsmed gulvet, men kommer aldri særlig lenger. Paul-Ottar Haga spiller Edgar så skiftende, kynisk og vilt at man snart får medlidenhet med den dominerende kapteinen.
Alice har noe dragende ved seg, hun vrir seg hele tiden, som om utilpassheten gjør at hun ikke klarer å sitte stille.
Det er likevel scenene mellom disse to som er forestillingens svakeste partier. Først når Alices slektning Kurt kommer, får aggresjonen utløp hos de to ektefellene. Da lar de hatet og ondskapen renne ut av seg, og det rammer ikke bare Kurt, men også dem selv.
Perspektiv
Kurt (Gard Skagestad) er den mest interessante karakteren i Dødsdansen. Det er ingen ting som overrasker med Edgar og Alice, ingen ting som er nytt, ikke en eneste replikk som overrasker.
Men Kurts tvil, reaksjoner, forsøk på å kontrollere seg selv og på å forstå situasjonen han befinner seg i, setter situasjonen til Edgar og Alice i perspektiv. Først da vises de som de små menneskene de er.
Dødsdansen på Scene 3 er ingen ekteskapskritikk, slik stykket ofte oppfattes. Det er snarere en kritikk av to mennesker som ikke møter sin livsledsager med respekt, og heller ikke har gjort det de siste 25 årene. Alice er ikke det spor bedre enn Edgar, de er like infame, begge to.
Det intense samspillet til tross, Dødsdansen når aldri helt inn. Lite overrasker, verken i regi eller spill. Men det er like fullt den beste norske Strindberg-oppsetningen i jubileumsåret, i hvert fall så langt.
