- Hvis du flykter fra ditt land, da har du forlatt alt; din familie, ditt språk, dine bøker. Men minnene dine tar du med deg. Historiene forlater deg aldri, sier Kader Abdolah, som måtte rømme fra sitt hjemland Iran i 1985. Khomeini-regimet så litteraturen som en trussel, selv kjærlighetsromaner ble farlige for politikerne.
Fremdeles sensur
- Selv om president Khatami er mye mer demokratisk enn tidligere statsledere, er det en lang vei å gå før det er trygt for meg i Iran. Derfor kan jeg ikke reise tilbake, sier Abdolah, som trives godt i Nederland.
- Når du skriver, legger du noe av deg selv på papiret. I bøkene mine tar jeg med meg min fortid, men bruker også min nederlandske nåtid, sier Kader Abdolah, som skriver på sitt nye språk. Han regnes som en av de store, nye nederlandske forfatterne. Nå er han for første gang oversatt til norsk, med romanen "Spikerskrift".
Årtusen-gammel kultur
Der forteller han om det dramatiske forholdet mellom en far og en sønn. Ismael har flyktet til Nederland, der han får tilsendt et hefte skrevet med den døvstumme farens "spikerskrift". Han blir besatt av å forstå farens livshistorie, selv om det virker umulig, og selv om det fremkaller hans egen skyldfølelse.
- Dette språker eksisterer i fjellene i Iran. Sønnen får boken når faren dør, og slik er funnet med på å viderebringe Irans mangfoldige historie.
Som romanens hovedperson måtte Kader Abdolah flykte til Nederland. Og som i romanen bringer Abdolah sitt hjemlands tradisjoner og kultur videre:
Vil fortelle menneskene
- Jeg har historiene mine med meg i kofferten. Historien om de persiske kongene, om den persiske musikken. Men de blander seg med mitt nåværende liv, med mine omgivelser her midt i Europa. Natt og dag skriver jeg for å prøve å si noe om hvem vi er, hvorfor vi er her, og hva vi mennesker egentlig er, sier Kader Abdolah, som legger til:
- Å fortelle, det er min plikt.
Av Lillian Olsen
Kulturbeitet, 26 mars 2002
Bearbeidet for nett av Anne Cathrine Straume