Ingvar Ambjørnsen
Innocentia Park
Cappelen 2004
Ingvar Ambjørnsens nye roman foregår i et Tyskland som er så sommervarmt at det nesten føles feil å lese den i november. Eiendomsbaronen Thomas Mader er så trøtt av sitt eget liv at han er i full gang med å avvikle det.
Han selger seg ut av sitt eget liv som kynisk forretningsmann, men han har ingen planer om å komme ut på andre siden som et uselvisk medmenneske av den grunn.
Powerwalking
Selv om kulissene nå er Hamburg og Berlin, så kjenner vi igjen den bekmørke undertonen fra Ambjørnsens siste noveller og romaner. Thomas Mader er ingen Ellingfigur, vi lærer oss å bli glad i. Han ligner mye mer på mennene i Dag Solstads romaner fra nittitallet.
Her, som i Solstads siste roman, er hovedpersonen på hvileløs vandring, men Thomas Mader flanerer ikke. Han driver med en mer nytteorientert powerwalking i en park i Hamburg, mens han slår av mobilen når hans nærmeste trenger ham.
På innsiden
Etter et halvt liv i utlendighet skildrer Ambjørnsen Tyskland og tyskere bedre enn de klarer det selv. Der Solstad var turist, er Ambjørnsen så til de grader på innsiden at han til og med blander inn uttrykk som er mer tyske enn norske.
Han framstiller tyskerne komisk, kjølig, stilisert og til tider litt kitschy. Thomas Mader er en desillusjonert Derrick. Eller kanskje en skakkkjørt Harry Klein i hawaii-skjorte?
Til naturen
Ambjørnsen kaster seg med dette på trenden av norske, mannlige forfattere som lengter tilbake til naturen. Men der de andre skimter en lysning i skogen, ender vi denne gangen med en mørk latter bak politisperringer i en park som ikke var så uskyldig allikevel.
«Innocentia Park» åpner mer middelaldrende enn Dag Solstad og ender mer uhyggelig enn Derrick. Ingvar Ambjørnsen har servert oss et urtysk blandingsprodukt som virkelig lyser opp i den norske bokhøsten.