Elling gir de små grå noe å tygge på

Min første reaksjon var at det var en god idé: Ambjørnsens Elling har startet en slags lesesirkel for en person i boken «Ingen kan hjelpe meg». Lesing er jo på sett og vis en lesesirkel for en person, men her kan vi altså alle følge med på (tanke-)prosessen.

Ved å nærlese Houellebecqs korte roman «Lanzarote» fra 2000, kapittel for kapittel, gjør Elling det som jeg driver med til daglig – altså utøver en form for litteraturkritikk.

Men det må jo innrømmes: Han gjør det grundigere.

Mens vi i dagspresse og etermedier leser samvittighetsfullt, men med stramme tidsfrister, møter vi her en mann som har satt av ti dager i juli måned til å lese boken. For en luksus!

Sjuskete utseende

Hvilken leser er så Elling? Hva kan han tilføre? Det store stikkordet her er identifikasjon. Han identifiserer seg med hovedpersonen i boken, som også heter Michel.

Her må jeg skynde meg med å legge til at Elling ligner egentlig ikke så mye på Houellebecqs hovedperson. Elling er mye snillere. Derimot ligner Houellebecqs Michel på en annen av Ambjørnsens romanfigurer, nemlig den kyniske reisejournalisten Claes Otto Gedde, som vi blant annet møter i romanen «En lang natt på jorden» (2007).

Sydentur som plaster på såret

Michel Houellebecq fanger Ellings oppmerksomhet allerede i første kapittel, når Michel kommer inn på reisebyrået den 14. desember 1999. Han bestiller, litt spontant virker det som, en ukes opphold på Lanzarote. Michel begrunner dette med at det har gått opp for ham at nyttårsaften antagelig ville bli helt mislykket. Dette er jo Y2K- selve nyttårsfeiringen til tusenårsskiftet, som han ser for seg blir en begredelig og ensom affære. En sydentur i januar skal fungere som et plaster på såret.

Dette er en tankegang Elling kan kjenne seg igjen i. Han bekjenner at han kan ha hatt lignende tanker både til jul og til nyttår.

Modne damer

I tillegg til å identifisere seg med Michel i boken, føler også Elling trang til å korrigere teksten han leser. For eksempel ville Elling ikke valgt å skildre damen på reisebyrået som ung med hennafarget hår og med en piercing i nesen – Elling ville valgt «noe mer modent», som det står. Dette kommer ikke uventet på trofaste lesere av Elling-bøkene, som kjenner til Ellings fascinasjon for Gro Harlem Brundtland.

Det som tydelig skiller Ellings prosjekt fra den jevne bokanmeldelse, er at Elling forteller så mye om sin egen situasjon. Vi er altså i en sokkelleilighet på Grefsen, som han flyttet inn i forrige roman, «Ekko av en venn».

Under lesningens gang kommer han i en kjelkete situasjon overfor husvertinnen, enkefruen Annelore Frimann-Clausen. Elling kommer nemlig i skade for å nevne Lanzarote for sin vertinne, og lover henne mer eller mindre at hun skal få låne boken når han er ferdig.

Belgier med bart

Men boken inneholder seksuelt innhold, noe som gjør det mindre fristende å låne den bort. Det er omtrent som å tre inn i en tidsmaskin og trykke på knappen merket «Cocktail 1969», som det står. Michel treffer jo på to lesbiske damer fra Tyskland, og de er åpne for både det ene og det andre.

I tillegg møter Michel en belgier med bart på Lanzarote, som kan ligne Hercule Poirot. Denne belgieren minner Elling om hans nære venn Kjell Bjarne, noe som setter i gang dagdrømmer om at han og Kjell Bjarne er på biltur på Lanzarote slik Michel og belgieren Rudi er det i boken.

Men hvorfor delegerer Ambjørnsen denne lille fortellingen til sin romanfigur Elling? Han kunne jo gjort det enklere for seg selv, og skrevet et essay om Houellebecqs bok med utgangspunkt i egen situasjon, der han sitter i Hamburg?

Forfatteren spøker i bakgrunnen

Iblant synes jeg forfatteren spøker vel mye i bakgrunnen. Når for eksempel Elling spekulerer i om Houellebecq er klarsynt og profetisk når han snakker om fremveksten av militant islamisme i Brussel så tidlig som i 98/99, tenker jeg at nå er det Ambjørnsen som snakker, ikke Elling.

Det samme gjelder de håndverksmessige innsigelsene Elling har. Det tror jeg også ligger litt utenfor Ellings kapasitet, men det gjør ikke diskusjonen mindre interessant, i og for seg. Sett fra et forfattersynspunkt (og et kritikersynspunkt) blir det tydelig at Michel Houellebecq på sett og vis kjører sin egen roman i grøften, slik han gjerne gjør. Lanzarote ender i et gjørmebad av pedofili og esoterisk religion, og det er jo noe man kan bli oppgitt av.

Fungerer på egen hånd

«Ingen kan hjelpe meg» er et ment som et bonusspor til Elling-bøkene, men fungerer helt fint på egen hånd.

Man må ikke ha lest andre bøker om Elling eller Lanzarote av Houellebecq for å henge med i svingene. Ingvar Ambjørnsen bruker sin kjente og kjære romanfigur for å reflektere over hvorfor vi leser, ved å vise oss hvordan han selv leser litteratur. Det er et tema som engasjerer mange av oss. Det er rett og slett en god idé.

Anbefalt videre: