NRK Meny
Normal

Ingrid Annas blogg

Mitt navn er Ingrid Anna Teigen, jeg er 17 år og til høsten begynner jeg i 3. klasse ved Katedralskolen (Katta) i Trondheim. Jeg er en av de 10 heldige som har fått lov til å være med på prosjektet "Klasserom på isen".

Ingrid Anna Teigen bak spakene på luftputebåten
Foto: Tarjei Klinge Husøy

Jeg har skrevet ned mine opplevelser fra før, under og delvis etter reisen oppover til drivisen. Ettersom det var umulig å få et stabilt nett på 80 grader nord, kommer hele bloggen sammenhengende.

Svalbard sett fra fly

Svalbard sett fra flyet

Foto: Ingrid Anna Teigen

Halvferdig utstyr

Jeg var i Longyearbyen 4 dager før vi faktisk skulle dra med luftputebåten, og fikk derfor anledning til å være med på litt av forberedelsene til turen. Det som overrasket meg mest var hvor mye av utstyret man faktisk er nødt til å ordne selv under slike ekspedisjoner. Vibeke fortalte meg at maskiner og utstyr som skal brukes til forskning i Arktis nesten alltid er bare halvferdige når man får de fra produsenten. En av ingeniørene var til og med nødt til å lage det programmet som skulle gi signal om at luftkanonen skulle avfyres.

Sikkerhetskurs før avreise

Dagen før vi skulle dra, var vi på et sikkerhetskurs for å lære oss å skyte dersom vi kom utfor et isbjørnangrep. Det ble ganske raskt klart at jeg, i så tilfelle, ihvertfall ikke burde være den første til å skyte: jeg hadde ingen treff i sentrum, mens Tarjei derimot traff på nesten alle!

Bo i luftputebåt

Jeg bodde inne i byen før turen og var derfor ikke helt innebefattet med hvordan det ville være å leve i luftputebåten Sabvabaa før vi dro avsted klokken 04.30 lørdag morgen.

Luftputebåten Sabvabaa og Ingrid Anna Teigen

Luftputebåten Sabvabaa er mitt hjem de nærmeste dagene.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Vanskelig å sove

Å sove i luftputebåten var, den første kvelden, en litt blandet opplevelse. Vi sov på noe som minnet om en 50 cm. bred seilduk bundet mellom to stålstenger. Når luftputebåten gikk over bølger, hoppet den ganske mye opp og ned. Varmeanlegget i båten laget en enerverende lyd, så det hele gjorde det ganske vanskelig å få sove. Resten av tiden hadde jeg, dels fordi jeg ble mer og mer utslitt og dels fordi jeg vente meg til forholdene, ikke noe problem med å få sove, selv om jeg flere ganger var nær ved å ramle ned fra sengen fordi den var så smal!

Ingrid Anna Teigen

Av og til var det vanskelig å få sove.

Foto: Tarjei Klinge Husøy

Våtservietter i bagasjen

Toalett- og vaskeforholdene var heller ikke, naturlig nok, de beste på 80 grader nord. Toalettet vårt var kort sagt en liten bøtte og vi hadde ingen vaskemuligheter overhodet. Det lønner seg med andre ord å ha med seg godt med vaskeservietter når en skal forske fra luftputebåt.

Turen oppover

Siden isen lå så langt sør i år, kunne vi ikke dra opp til Yermakplatået, men måtte stoppe ved ca. 80 grader nord. Det var ganske vanskelig å manøvrere luftputebåten på is, og hvis vi skulle ha dratt opp til Yermak, hadde vi kanskje gått tom for drivstoff.

Dårlig rustet for isbjørnbesøk

På veien oppover så vi flere isbjørnspor, så vi håpet inderlig å kunne få se isbjørn mens vi var der oppe. Da vi våknet den første dagen på drivisen var vi sikre på at vi hadde hatt besøk av isbjørn, ettersom vi hadde hørt skraping på ruten natten før, men en kjapp tur rundt båten avkreftet (dessverre) dette. Vi fikk heller ikke besøk av isbjørn noen av de andre dagene, men kanskje var det til det bedre--- Unis (Universitetet på Svalbard) hadde nemlig gitt oss litt defekt pyroteknisk utstyr: Vi hadde ikke snublebluss, grunnet for lite vaier, og har måttet lage en ny splint i signalpistolen, da denne var tatt ut, noe som gjorde den svært usikker å bruke. Så der sto vi midt i (det som normalt er) isbjørnland væpnet til tennene med to signalpenner (av en eller annen mystisk grunn mistet vi de to andre signalpennene) og et gevær.

Hardt arbeid som forsker

Undersøkelsene som ble gjort på isen var tidkrevende, og de gav meg litt større innblikk i hvordan det faktisk er å være forsker i polare strøk. Det er hardt arbeid, og noen ganger viser det seg at du har jobbet hardt uten at du står igjen med noen resultater. Det er ”the name of the game,” som Y. Kristoffersen pleier å si. Ekkoloddet vi skulle bruke virket ikke, seismikkbildene ble ødelagte av for mye boblepuls og sedimentlagene var for harde til at vi klarte å få en god prøve av havbunnen. Men som det ble sagt der oppe: ”Alt dette har fysiske årsaker. Nå har vi fått prøvd ut instrumentene og vet hva som må gjøres for å forbedre resultatene.”

Luftputebåten med spesialsydd telt til instrumentene

Luftputebåten med spesialsydd telt til instrumentene.

Foto: Ingrid Anna Teigen

Fornøyd

Derfor har ikke arbeidet vært forgjeves, vi har fått det vi trengte, nemlig en indikasjon på hva som må gjøres neste gang. Jeg er utrolig fornøyd med å ha fått vært med på den første turen, kanskje nettopp fordi jeg da har fått muligheten til å se hvilken nitidig prosess det er å samle forskningsdata i slike områder av verden, og fått en annen oppfatning av hva som er seier eller nederlag når det kommer til dette.

Kongelige i sikte

Mens vi var oppe på drivisen gikk også isbryteren Oden, med kongelige fra alle de skandinaviske landene, forbi oss. Men de hadde tydeligvis bedre ting fore enn å se på noe av den norske forskningen som ble gjort under det internasjonale polaråret, og kom ikke bort til oss. De kongelige er visst nok på en klimareise, skjønt det blir vel litt hyklersk å kalle det det, når Oden forbrenner over 50 tonn drivstoff per døgn når den bryter is.

Sendte flaskepost

Siste dagen vi var oppe på isen skrev jeg og Tarjei hver vår flaskepost som vi sendte ut på drivisen, så nå blir det spennende å se hvor flaskepostene havner og når!

Vemodig avskjed

Det var en litt vemodig følelse å dra fra isen. Det er en slik stillhet der som det er umulig å oppleve noen andre steder. Det forundrer meg hele tiden at et så goldt landskap av bare snø og is kan gi liv til så mye. Men kanskje er det nettopp det som er det sårbare i Arktis; livet der oppe er tilpasset de mest ekstreme forhold på kloden. Evolusjon har ført til at liv har oppstått av død. Livet er ikke sårbart der oppe, det er det mest hardføre liv som finnes. Det er isen, og havet under den, som er sårbar, og når vi har makt til å bryte isen, har vi dermed også makt til å vrenge livet ut av den.

Tarjej Klinge Husøy skriver blogg

Jeg og Tarjei skriver blogg for Newton

Foto: Ingrid Anna Teigen

Turen nedover

På turen tilbake, truet havet flere ganger med å sluke oss. Ihvertfall føltes det slik da varselssirenene skrek som verst inne i kahytten. Luftputebåten flyter som en kork på bølgene, og tåler derfor ikke bølger som er større enn 1,5 meter. Ellers var jeg halvt i koma på turen nedover, ettersom jeg for sikkerhetsskyld hadde tatt to sjøsyketabletter.

Tanker etter turen

Selv om det var vemodig å forlate isen, føltes det samtidig godt å komme tilbake. Isen fanger menn, og gjør helter av dem. Isolasjonen gjør liv til legender. Det var dette jeg egentlig ville oppleve. Hvem har vel ikke ønsket å være som Nansen, Amundsen eller for den saks skyld Scott?

Men vår tid gjør det ikke vanskelig å oppholde seg i disse områdene av kloden. Du føler deg ikke spesielt isolert, når du til enhver tid kan ta kontakt med hvem du vil gjennom satellittelefon. Moderne teknologi gjør det mulig å trenge inn i de mest avsideliggende områder av verden, men mystikken og det unike ved disse områdene forsvinner på mange måter samtidig.

Det har vært en fantastisk opplevelse å få være med på denne turen, men ikke fordi det har vært en stor påkjennelse, verken psykisk eller fysisk, å delta. Det har vært fantastisk fordi jeg har fått muligheten til å se forskning i praksis, og å se at selv om moderne teknologi åpner muligheten for å oppholde seg i Arktis, er stadig nordområdene noe av det mest ekstreme en kan oppleve.