Sobert om lengsel og savn

Dette sitatet av den svenske forfatteren Kristian Lundberg innleder Tomas Espedals roman "Imot kunsten" og sier mye om hva boken handler om:

Det kreves mot for å bli værende, for å ikke bryte opp eller bryte sammen når sorgen tynger.

• LES: Karl Ove Knusgård og Tomas Espedal er nominert

Tapet av en mor

Jeg-fortelleren i boken, som har undertittelen "(notatbøkene)", er forfatteren Tomas Espedal. Han har mistet sin kone, og flytter til et hus på Askøy ved Bergen for å ta seg av deres felles tenåringsdatter.

Han vil være både far og mor for datteren, og livet styres inn i strenge rutiner med matlaging, vasking og tilstedeværelse. En tilstedeværelse som blir så påtrengende at datteren til slutt utbryter:

I huset skriver forfatteren. Han skriver frem sitt eget liv og sin avhengighet av fellesskap, gjennom å skrive om besteforeldrene, om moren og faren, om de første kjærlighetsmøtene og om kjærlighet som tok slutt.

Nesten umerkelig går fortellingen fra "jeg" til "han", det er som om "han", morfar eller far, flyter over i "jeg". Hver fortelling blir en liten roman i seg selv, enten det handler om de to halvvoksne søtrene som blir jaget hjemmefra når faren får seg en pur ung ny kone, om gutten som blir sendt til slektninger på landet under krigen og savner sin mor, eller om fortelleren selv, som kommer i slåsskamp i nabolaget og flytter inn hos farmor i en periode av redsel for hevn.

• LES: Espedal nominert i 2007
• LES: Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk lib

Savn, lengsel, og kunst

I alle fragmentene i romanen, enten det er de små historiske fortellingene, i konkrete dagboksnotater, i poetiske partier, som nesten kan leses som dikt, eller i mer essayistiske passasjer, skriver Tomas Espedal om lengsel og savn. Og han skriver om det arbeidet det er å skape kunst.

Kanskje kan den nitide kampen med ordene sammenlignes med industriarbeiderens strev med maskinene?

"Den første setningen må være hard som stål", skriver Espedal, for senere å skrive at "Også språket mitt vil forandres, langsomt, som når vi bytter et navn ut med et annet, en setning med en ny, den første setningen, den må være myk som voks".

Jeg merker at trangen til å sitere fra Espedals tekst presser seg på. Setningene er så gjennomtenkte og velformulerte; de utgjør også på svært melodiøst vis en helhet. Også her er et avsnitt som kan karakterisere Espedals prosjekt:

Livets gang

Rent formelt er boken delt inn i to deler, April og September. Jeg-fortelleren mister sin mor i april, datteren mister sin mor i september. Nedtegnelsene fra disse månedene er konkrete, detaljerte. De handler ikke om dem som er gått bort, men om fuglene som kommer tilbake, rhodondenronbuskene som blomstrer, eller om rognebærkvistene i den store vasen på skrivebordet som har mistet bladene og de røde bærene.

På 160 små sider tegner Tomas Espedal tre generasjoner, han tegner et landskap der tid og rom flyter over i hverandre, der tanker om ensomhet og tilhørighet tvinner seg rundt tanker om frihet og fengsel. Og han skriver om anstrengelsene for å skape kunst.

Det har ikke vært spilt møye. "Imot kunsten" er, etter mine begreper, et litterært kunstverk.