NRK Meny
Normal

Hvor er Gud? (R)

«Hva er det som eksisterer?» spør Spinoza. Og han svarer: «Det kan ikke finnes, og heller ikke begripes, noen substans utenom Gud». «Alt som er, er i Gud, og intet kan eksistere eller begripes uten Gud»

I Amsterdam på 1600tallet ble det håndgemeng og knivstikking av sånt.

Hvor er Gud? Om Spinoza og natursyn
Foto: Lars Nilsen / NRK

Hør: Studio Sokrates: Jazz og filosofi i Amsterdam del 2 4. okt 2008

VIDEO: Studio Sokrates: Jazz og filosofi i Amsterdam, del 2. 4. okt 2008

Deus sive Natura

Det er vanskelig å skrive begripelig om Spinozas gudsbegrep. Men vi kan jo begynne veldig enkelt. På søndagsskolen lærte vi at Gud skapte verden på sju dager. At han skapte oss i sitt bilde og at det således er «spor» av Gud både i oss og i naturen. Etterpå trakk han seg litt tilbake og vi tenkte oss at han oppholdt seg ett sted «der ute» mens han passet på oss og beskyttet skaperverket sitt.

Spinoza gjør en twist på vår barnetro. Deus sive Natura, skriver han, det betyr noe sånt som «Gud eller Naturen». Altså at Gud og naturen er det samme – eller i hvert fall «nesten» det samme. Hvis Gud og naturen er «nesten» det samme mener Arne Næss at man kan bytte ut ordet Gud med ordet Naturen – og få god mening ut av sine påstander, «nesten» bestandig. Eller ganske ofte. Næss kaller Gud og Naturen for «ekvivalente termer», ord som gir overordentlig stor mening i visse kontekster men ikke i alle. (A. Næss ”Det frie menneske” p 146)

Hvis noen vil forfølge denne tankegangen litt til finnes det en god tekst på nettsidene til Høgskolen i Vestfold som heter « En kort innføring i Spinozas filosofi ».

Det ontologiske gudsbevis

Det er overraskende mange skarpe tenkere som har benyttet seg av det såkalte ontologiske gudsbevis. Både Spinoza og den tenkeren Spinoza beundret mest, Rene Descartes, støtter seg tungt til dette gudsbeviset. I dag er det nesten ingen som regner med at guds eksistens kan bevises. Det sørget Immanuel Kant for, men i bunnen av hele Spinozas tenkning i Etikken ligger altså dette eldgamle «gudsbeviset».

Kort fortalt lyder det ontologiske gudsbeviset slik:

1: Jeg har en idé om et fenomen i verden. (F eks et eple eller en stein)

2: Alle ideer har en årsak, noe som gjør at ideen finnes i vår bevissthet.

3: Altså eksisterer den «tingen» jeg har en ide om.

Så hvis jeg altså har en ide, eller en forestilling om et uendelig godt og allmektig vesen så kan jeg regne med at dette vesenet faktisk eksisterer. (Et problematisk aspekt ved det ontologiske gudsbevis er at det også kan brukes til å bevise eksistensen av julenissen. Eller av julenissens tante…)

Håndgemeng og knivstikking

Problemene som oppstår med det ontologiske gudsbevis må ikke stoppe oss. Spinoza var et dypt religiøst menneske, og hans tenkning har satt tydelige spor etter seg i europeisk åndsliv. Når han sier «Deus sive Natura», «Gud eller naturen» legger til rette for naturvitenskap, matematikk og geometri: - verktøy han mente kunne brukes til virkelig å løfte ånden til innsikt i Skaperverket.

23 år gammel og student i den jødiske synagogen i Amsterdam ble Baruch Spinoza stoppet av et par kullkamerater. De ville diskutere teologi med ham. Han avviste spørsmålene med en generell henvisning til Mosebøkene og Profetene. «Men vi finner ingen ting i disse tekstene som forteller oss om guds ånd også har et legeme, heller ingen argumenter om sjelens udødelighet. Hva tenker du om disse tingene?»

Spinoza skal ha svart at han mente man godt kunne være rettroende og samtidig mene at Gud har en kropp og at Mosebøkene kan leses som om sjel og liv er det samme. (Frederick Pollock: Spinoza, his life and philosophy). Denne samtalen skal ha kommet lederne i Synagogen for øre, og er en av grunnene til at Spinoza ble ekskommunisert sommeren 1656, 24 år gammel. Samme høst ble han angrepet av en forkledd person og knivstukket. Stikket slo feil og laget en rift i kappen til den unge Spinoza. Han beholdt kappen og brukte den resten av sitt liv.

Vi kommer tilbake til ekskommunikasjonen og forbannelsen som ble lest over Spinoza neste uke.

Musikken

1: Dansstemning: Ernst van't Hof et son Orkester, 1942

2: Woodchoppers Ball (W. Herman). Dick Williebrants et son Orkester , 1943