Zadie Smith
Hvite tenner
Aschehoug 2001
Tillit til verdens mangfold. Det er Zadie Smiths program, og idémessige bærevegg i den 500 sider lange krøniken fra et multi-etnisk London. "Hvite tenner" er en lesbar vitamindose mot hverdagsrasismen. Uten på noen måte å misjonere.
Barsk kjærlighet
For først og fremst er "Hvite tenner" en rus av en leseropplevelse! Nyt den som en nydampa artisjokk, løsne ett og ett blad, - og sug sakte!
Da kan du komme til å gråte og le og forbløffes. For denne bråmodne forfatteren danser i selveste Charles Dickens fotspor, og styrer sin skare ualminnelige romanpersoner med barsk kjærlighet, nådeløs avsløring og beundringsverdig distanse.
Tilsløret, men håndfast
Vi har for eksempel den enfoldige helbriten Archie, livsvarig pub-kompis med muslimen Samad Iqbal. Sistnevnte er en-armet kelner, autoritær mot barna, men får sjøl jevnlig bank av kona Alsana, som er tilsløret men altså håndfast!
Alt i alt møter vi tre familier i to, delvis tre generasjoner. Bare en er hvit, standard engelsk middelklasse: Biologen Joyce og genforskeren Marcus. Han har klonet fram ei framtidsmus. Som rømmer. Det gjør også genforskerens barn til slutt.
Besk og intelligent
Og vi møter de skakkjørte fosterbarna av blandingsrase som det vellykka middelklasseparet generøst tar på seg å forme i sitt eget bilde. En av dem er unge Irie, karibisk-engelsk av opphav, med foreldre som prøver å forsvinne i massen. Mormor på 84 derimot står på barrikadene for Jehova, og venter med lengsel på verdens undergang og perleportens trange åpning.
Fundamentalisme i alle avskygninger, kristen, muslimsk eller genteknologisk iakttas med mørk humor. Irie leter fortvilt etter det forfatteren kaller nøytrale rom. Foreldrenes dobbeltmoral, løgn og tvang er i denne boka verre å leve med enn rasismen i samfunnet utenfor.
Har så "Hvite tenner" ingen hull? Er boka perfekt? Noen steder blir det for pratsomt. Meldingene kan pakkes for omstendelig. Det vanker endel overflødige dialoger. Men stort sett - her er besk og fascinerende intelligent underholdning fra perm til perm.
Unni Hveem
Kulturnytt, NRK P2, 13. februar 2001