Hør:
Den andre trettiårskrigen
Historikere har antydet at det kan være fornuftig å se første og andre verdenskrig under ett, som én, stor, europeisk krig. Altså at europeerne (og USA) var i masseslagsmål i en eller annen form fra 1914 til august 1945 da bombene falt over Hiroshima og Nagasaki.
Fornuften i denne synsmåten ligger først og fremst i det at man ikke kommer unna de sterke morderiske kreftene i vestens sivilisasjon. Etter den første trettiårskrigen, 1618-48, kom erkjennelsen om at «sånn kan vi ikke ha det», de dyrekjøpte og blodige erfaringene som befordret prinsippene om toleranse, religionsfrihet og menneskerettigheter. (Hume, Spinoza, Locke, Hobbes m. fl.)
Mailer leser beatgenerasjonen eller hipsteren inn i en slik kontekst, en ny amerikansk eksistensialisme, hvis jeg forstår ham rett. Men hvorfor tittelen «The White Negro?»
The White Negro
I totalitære, repressive samfunn er det farlig å være kritisk. Å stille spørsmål ved ledernes kunnskap og motiver er risikabelt. Mailer hevder videre at Amerikas afroamerikanske befolkning har levd i et demokrati med totalitære tendenser i mer enn to hundre år – i USA. Totalitær – med tanke på raseskillepolitikk i et Amerika som feirer ideene om frihet og likhet.
Derfor er det ikke rart at da den generasjonen som var gammel nok til å kjøpe seg en drink under andre verdenskrig – ble møtt av et umotivert krav om konformitet og tilpasning på femtitallet – ikke rart, altså, at noen fra denne generasjonen ble nysgjerrig på hva amerikanske negre hadde å tilby av eksistensielt tankegods. Jazz, rythm & blues og rock hørte jo sammen med drinken.
J.F. Kennedy
I 1963, et år før han ble myrdet, talte daværende president i USA, J. F. Kennedy for ny lovgiving om amerikaneres borgerrettigheter:
- «Vi amerikanere snakker om frihet over hele verden, og vi hyller vår egen frihet her hjemme, men skal vi si til verden – og til oss selv, at Amerika er frihetens land, unntatt for negrene? At vi ikke har noen annenrangs borgere her i landet – unntatt negrene? At vi ikke har klasse eller kastesystem i USA, ingen gettoer, intet Herrefolk, unntatt for negrene?»
Det oppsto et ideologisk trekantforhold i de store byene i Amerika: Rotløs ungdom, arbeidsledige afroamerikanere og eventyrlystne bohemer og intellektuelle møttes – og så ble hipsteren født. Hipsteren er i følge Norman Mailer the White Negro.
Hipsteren og jazzen
Marijuana var bryllupsgaven, babyen var det nye, hippe språket. Men den viktigste medgiften var det negeren som ga: Ingen svarte kan spasere nedover gata i full visshet om ikke å støte på vold. ”Hjemmets trygge arne” med far og mor og jobb og hage er en vits for millioner av afroamerikanere, og dette kommer til uttrykk i musikken:
Et kick på lørdagskvelden, sinne, sorg, lidenskap, klynking, hyl og desperasjon og orgasme– alt kommer fram i jazzen.» En selvforståelse a la Hemingway: «Det som får meg til å føle meg bra er det identisk med Det Gode.»
(Mailer, the White Negro, s 3)
Musikken
De av dere som bruker Spotify kan høre ukens musikkstykker i sin helhet i
1:
, Mel Tormé og George Shearing
2:
. Bunny Berigan
Rythm & Blues ble etterhvert tidens melodi. Her er Lionel Hamptons orkester i en medley der alle ingrediensene til en god kveld på den lokale skjenkestua er tilstede:
NRK er ikke ansvarlig for innholdet på denne videoen fra Youtube
