Hør nå:
Se nå:
Kort fortalt:
Essensen i
s filosofi er slik: I dyreriket ser vi at artene er perfekt tilpasset de oppgavene de må beherske for å sikre sitt eget og artens liv. Hver enkelt art har sin egen «verden»: Havørnens verden er en annen enn gresshoppens – og menneskets verden er noe helt for seg selv.
Tenkeevnen og selvrefleksjonen gjør at vi stiller spørsmål ved oss selv. Svarene er ikke alltid like oppløftende. Zapffe: «Man må tro at det er noe i veien med menneskeslekten siden vi ikke lykkes i våre edleste forsetter – å skape en god og rettferdig verden»
Bestselger
s bøker ble aldri bestselgere, kanskje med unntak av nordlendingens «humorbibel» Vett og uvett. Jeg spurte ham engang om hvilken del av forfatterskapet hans som hadde innbrakt mest penger. Han tenkte seg om en kort stund og svarte: «Å, det er nok brevvekslingen med mor og far i Tromsø…» Humoren var aldri langt unna i Zapffes sinn.
Bill Brysons « » er en bestselger. Bryson skriver ikke om menneskehetens historie, men om hele planetens utviklingshistorie, firetusenfemhundreogfemti millioner år. Det er jo en stund. Etter vel tre hundre sider kommer Bryson fram til «livet» på planeten vår. Han skriver:
Forskjellige verdener
«Det er lett å overse at livet bare er. Vi mennesker er tilbøyelige til å mene at det må være et poeng med livet (Zapffe og mange flere). Vi legger planer, har håp og lengsler, drømmer og begjær og vi prøver å dra nytte av alle de berusende muligheter som tilværelsen på jorden byr på.
Men tenk på en liten organisme som reinlav, for eksempel. Hvis noen hadde fortalt meg at jeg måtte bruke tretti år av livet mitt til å klore meg fast på en stein under snøen så hadde jeg mista livsgnisten. Men reinlav mister ikke livsviljen. Tåler allverdens tøffe tak og motstand – for å få noen flere år på steinen sin. Livet vil leve, for å si det kortfattet. Livet vil leve – men mesteparten av det som lever vil ikke være så mye! (Bill Bryson s 336, fritt oversatt av meg)
En ubebodd øy er ingen katastrofe
Det er Zapffes forslag: Planeten vår kan godt klare seg uten menneskeslekten. Bryson observerer: «Egentlig er det et mirakel at noe som helst kan overleve i et så mørbanket og urolig univers som det vi lever i. Og: Det er et faktum at ikke så mange arter overlever lenge – i utviklingshistorisk perspektiv. (…) Der er forresten enda et meget saklig faktum når det gjelder liv på jorden: Det blir utryddet.
Ganske regelmessig ser vi at hele innsatsen en art gjør for å bevare slekten er forgjeves. Nesten rutinemessig dør arter ut, og det ser til og med ut til at jo mer kompleks og sammensatt og raffinert en art er – desto mer utsatt er den for å dø ut».
De mest ambisiøse artene er de som utslettes hyppigst,. Breiflabb på husvegg i Lofoten, Foto Øivind Haugen
Zapffe ville ha hoppet i stolen hvis han hadde fått lese dette. Bryson: «Jo mer ambisiøs en art er, desto hurtigere går den mot utryddelse. Dét er kanskje grunnen til at de artene som overlever lengst er de minst ambisiøse» (Bryson s 337, fritt oversatt av meg)
PS: Det er grunn til å minne om at når jeg (og Bryson) skriver om utryddelse og undergang sikter vi til naturens egen prosess – ikke til arter som utryddes på grunn av menneskets grådighet og uvitenhet.
Musikken
1: Urban Connection: Cricket Song no II
2: Roger Johansen/Atle Nymo: Fred.
Se spilleliste for Studio Sokrates i Spotify:
