Hvem er redd for Virginia Wolf, av Edward Albee blir spilt i en realistisk scenografi skapt av Christian Egemar. Scenebildet uttrykker et slitt sekstitallsinteriør på et college i USA. Forestillingen har realismens og naturalismens titteskap som ramme. Det er ikke nødvendigvis et godt valg.
Rommet karakteriserer beboerne, passe slitt og slitne av seg selv og hverandre. Vi blir vitne til et rituelt mønster av anklage, kjærlighet, hat og tilslutt et oppgjør med livsløgnen om ekteparets barn.
Det hele utspiller seg under et nachspiel med en nytilsatt ambisiøs biolog, Nick og hans fjollete kone, Honey. Det etablerte ekteparet Martha og George, spilles av Anne Marie Ottersen og Lasse Lindtner. Gard Skagestad spiller den kyniske Nick. Marianne Nielsen gir et godt portrett av Honsey. Hun gir en treffende karakterestikk av en ung, umoden mus.
Forestillingens instruktør, Otto Homlung, har valgt en realistisk spillestil. Det har ikke gjort forestillingen hverken frisk eller ny. Det er lagt fokus på forskjellen mellom den kalde, fremtidsrettede Nick, og den mer menneskelig varme George. Det er noe uforløst i presentasjonen.
Forestillingen fenger ikke emosjonelt, og det blir et intellektuelt oppgjør på scenen. Lasse Lindtner skaper riktignok en intelektuell og troverdig karakter, men får også emosjonell avstand til publikum. Anne Marie Ottersen er for ensidig vulgær i sin karakterfremstilling, til å få gjennomgående sympati. Hun bruker i stor grad hyl og skrik som virkemiddel for å få intensitet i spillet. Det er med på å formidle tomme følelser.
Figurene raser og vrenger seg og blir fjerne karakterer. Sjokket ved at fokus blir satt på private og intime relasjoner er forsvunnet i denne oppsetningen. Tiden har gått fra denne formen for intim-realisme i teateret.
"Hvem er redd for Virginia Wolf?" på Den Nationale Scene i Bergen.
Premiere 12.november.
Forfatter: Edvard Albee. Oversatt av Peter Magnus.
Regi: Otto Homlung
Scenografi: Christian Egemar
Medvirkende: Lasse Lindtner, Marianne Nielsen, Anne Marie Ottersen, Gard Skagestad.
Tor Trolie
Sendt i Kulturnytt 15. november 1999