Utdrag fra foredraget:
I løpet av de siste hundre år har yoga blitt et omfattende globalt fenomen. Yoga er blitt en del av moderniteten og et produkt som selges på den globale markedsplass. Yoga har tiltrukket folk i Vesten særlig som en form for trim og et system for å dempe stress-symptomer. Nordmenn som har deltatt på yogakurs - og mange titusener har gjort det - har som oftest blitt opplært i slike former for yoga.
Ulike yogatradisjoner er kommet fra India til Vesten, men spesielt hathayoga, en form for yoga som legger vekt på kroppsøvelser, er populær. Denne formen har blomstret i vår tid og er blitt et alternativ til vestlige tradisjoner for fysisk trening. Vestlige trimtradisjoner er stort sett basert på muskelsammentrekning og repetisjoner. Yoga fokuserer imidlertid på strekkøvelser, og i sentrum for yogaens kroppsøvelser er ryggraden, ikke armer og bein som i vestlige tradisjoner. Strekkøvelser skal lede til balanse, harmoni og smidighet, ikke større muskelkraft.
Sanseglede er ikke lykke
Yoga bygger på den erfaring at kontroll av kroppen leder til kontroll av sinnet, og omvendt, at kontroll av sinnet leder til kontroll av kroppen, og at slik kontroll leder til fred. En slik fred er sterkt etterspurt i moderne samfunn som i stigende grad er preget av stress og mental uro, og vil kanskje bli enda mer etterspurt i fremtiden. Vestlige former for fysisk fostring har antakelig bakgrunn i militær trening der hensikten var å utvikle kraft til å kaste våpen effektivt og til å sloss. Yoga har en helt annen bakgrunn. Den kommer fra Indias eldgamle religiøse visdomstradisjoner der ikkevold eller ikkebeskadigelse var et grunnleggende prinsipp.
Til grunn for den klassiske yogatradisjonen ligger det en filosofi om hva sann lykke er. Ifølge yogatradisjonene kan ikke sanseglede gi sann lykke. Sanseglede er en falsk venn, for tilfredsstillelse av sansene bringer ikke ro, men leder bare til sterkere begjær, og derfor økt rastløshet og uro. Hvis sansene ikke kontrolleres, avleder de oss og fanger oss inn i feilaktige forestillinger som leder til ubehag og lidelse, mener yogalæren. I en klassisk yogatekst (Samkhyapravacana) heter det:
"Sanseglede er ikke veien til lykke. Tvert imot, den som søker sanseglede og er avhengig av sanseobjektene, synker ned i en hengemyr av sorger lik den som, mens han rømmer av frykt fra en skorpion, blir bitt av en giftig slange. Selv opplevelse av glede plager derfor yogien."
Men når sinnet er fritt fra forstyrrelser, da viser det evige selvet seg som det egentlig er. Selvet, alle levende veseners uforanderlige evige og udødelige kjerne, er egentlig ikke en del av denne materielle virkeligheten, men evig atskilt fra den. Det ytterste målet for klassisk yoga er å virkeliggjøre dette selvets atskillelse og slik vinne frihet og udødelighet. I det store eposet Mahabharata heter det:
"Jeg betrakter det som yogaens yoga, dette er definisjonen av yoga, det ser den som ser, Selvet, som er uten forfall og det høyeste." (12.294.25)
Dette selvet, det som ser den som ser, virkeliggjøres i dypmeditasjon. Som det heter i grunnlagsteksten for hathayoga, Hathayogapradipika:
"Han som er klar og våken, men synes å være i søvn, og som puster verken ut eller inn, har sannelig oppnådd endelig frelse." (4.112)
Kontroll og ubevegelighet
Yoga handler om konsentrasjon og fokusering, om å ta kontroll over eget mentalt og kroppslig liv, slik at sansebegjær og mental aktivitet faller til ro og til syvende og sist faktisk opphører. Målet med yoga er å skape ro, fokus og konsentrasjon og å oppnå stillhet og uforanderlighet og beskrives slik i en av eldste tekster der yoga er omtalt, Katha-Upanishad (6.10-11):
"Når de fem sanseorganene
og sinnet er stilnet,
og intellektet er ubevegelig,
har han nådd den høyeste tilstand.
Denne kontroll av sansene
kaller de yoga.
Da er han fri fra forstyrrelser."
Slik sansekontroll er veien til lykke. I Mahabharata (12.187) heter det:
"Sinnet er flyktig og vandrer vidt, og tvil og begjær er dets kjerne, men han som er dyktig til å kontrollere det, er lykkelig i dette livet og etter døden likeså."
I en av de tidligste tekster der yoga beskrives, hinduismens Shvetashvatara-Upanishad (2.9), forbindes sinnskontroll med pustekontroll, et av de mest sentrale elementene i yoga:
"Mens han kontrollerer pusten og alle bevegelser, bør han puste gjennom nesen,
med kontrollert pust la den vise kontrollere sinnet slik man styrer en vogn trukket av uregjerlige hester."
Yoga-læren forkynner at menneskets sanne uforanderlige selv overstiger døden. Yogien eller hvis det er snakk om en kvinnelig yogi, yoginien, sitter ubevegelig og stille som en tømmerstokk. I denne stillheten kommer i følge noen yogatradisjoner et klart lys til syne og da blir menneskets egentlige identitet virkeliggjort. Det indre, klare og ubevegelige lyset er en grunnleggende forestilling i yoga. Lyset sammenlignes med ild uten røyk, solen og lynet. I Mahabharata beskrives denne tilstanden av stillhet og urørlighet og den derpå følgende manifestasjon av selvet på følgende måte:
"Han tenker ikke og er som en tømmerstokk. Han er som en flamme som brenner på et sted uten vind, han er uten bevegelse, han beveger seg verken oppover eller langs bakken. Da ser han dét, som når det blir virkeliggjort, ikke kan beskrives med ord, han er det indre selvet som er i hjertet. Slik skal den som erkjenner bli kjent. Som en ild uten røyk, som solen, som lynet på himmelen, ser han selvet i hjertet." (Mahabharata 12.294.15–20)
Men hva er egentlig den historiske bakgrunnen for det som kalles yoga? Hvordan oppsto yoga? Hvem fant det opp?
Yogaens opprinnelse
Yoga er en kanskje mer enn 4000 eller 5000 år gammel indisk tradisjon. Yoga består av flere elementer slik som etikk og regler for adferd, pusteøvelser, kroppsøvelser, renselser og ulike former for meditasjon og konsentrasjon, og disse kan ha ulikt opphav. Yoga i en eller annen form kan føres tilbake til indussivilisasjonen som blomstret fra 3000 til 1700 f.v.t. i området rundt elven Indus i Sør-Asia. Enkelte segl som er utgravd i denne sivilisasjonens ruiner er blitt tolket som bilder av yogier, og guden Shiva, som er yogaens viktigste gud og selv en yogi, kan ha røtter tilbake til indussivilisasjonen. Indussivilisasjonens skriftspråk har ikke blitt tydet og dette er en sterk begrensing for vår kunnskap.
Yoga er i dag forbundet først og fremst med religionen hinduismen. Hindusimen fører seg tilbake til den vediske tradisjon og mange av hinduismens åpenbarte tekster stammer derfra. Den vediske tradisjonen var en offerreligion. Offerritualet ble ledet av prester som tilhørte spesielle slekter. Handlingene ble ledsaget av sanger på sanskrit, som ble samlet i Veda-tekstene. Denne tradisjonen kom først til India etter at indussivilisasjonens nedgangsperiode hadde startet omkring 1700 f.v.t.
Yoga oppsto utenfor den vediske religiøse tradisjonen, men ble etter hvert en del av denne, om enn mange ganger i et spenningsforhold. Yoga ble videreutviklet først utenfor den vediske tradisjon av asketgrupper som med et samlenavn kalles shramana. Shramana-gruppene sto utenfor og var ofte kritiske til den vediske religionen. Møtet mellom shramana-gruppene og den vediske prestetradisjonen ble svært fruktbart for dem begge. En rekke ideer fra shramana-gruppene fant innpass i vedisk religion.
Shramana-tradisjonen aksepterte ideen om gjenfødsel, og hevdet at dette livet var del av en lang rekke gjenfødsler, at hva slags gjenfødsel en fikk var styrt av karma, dvs. handlinger i tidligere liv, og at målet for livet var å unnslippe denne rekken med gjenfødsler. Siden livet i gjenfødselens verden, kalt samsara, ikke var i stand til å gi varig lykke, ble det sett på som grunnleggende utilfredsstillende og de søkte å unnslippe endring og forfall og virkeliggjøre det uforanderlige og udødelige.
Hør hele foredraget torsdag 19. januar kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 21. januar kl. 7.03, i P2!
Knut Aksel Jacobsen
f. 1956, er religionshistoriker og professor ved Universitetet i Bergen. Fagområde: religionshistorie, spesielt hinduisme og buddhisme. Utgitt "Prakriti in Samkhya-Yoga: Material Principle, Religious Experience, Ethical Implications" (1999), "Hinduismen og Buddhismen" (sm.m. Notto R. Thelle, 1999), "Buddhismen" (2000). En rekke bøker og artikler i fagtidsskrifter i USA, England, India og Norge.