Tove Nilsen er deltaker tre i fagjuryen som skal plukke ut Norges ti styggeste bygg. Hun er forfatter og Oslojente, med bakgrunn fra drabantbyen Bøler i utkanten av byen. Hun har selv vokst opp i et 12-etasjes tårn av grå betong, og er delt i synet på hva som er dårlig arkitektur.
– Hvorfor sitter du i juryen?
– Jeg synes det er fryktelig vanskelig å definere hva som er stygg arkitektur, og kanskje en konkurranse som denne kan hjelpe til å ordlegge det som er stygt. Jeg vil se om jeg kan kan hjelpe med å formulere hvorfor noe kan bli så forferdelig stygt, og hvordan det går an å være så fantasiløs at man smeller opp det stygge, sier hun.
Vil ikke være nostalgiker
– Jeg er redd for å være nostalgiker, og vil ikke være en som klamrer seg til gamle uttrykk. Det spennende for meg er lengselen etter det vakre, og at man samtidig må være åpen for at noe nytt ikke alltid virker vakkert på deg, sier hun.
– Hva er god arkitektur for deg?
– Jeg tror det kan være mye forskjellig og uvant. God arkitektur er alt fra noen gammelt og trygt som er vakkert fordi det er opplest og vedtatt, til noe moderne du aldri har sett før, og kanskje skvetter av, men kjenner at kan stemme, sier hun.
– Og stygge bygg, hva er det?
– Det er vanskelig å definere, for det går ikke å lage en mal på hva som er stygt. Men steder du umiddelbart begynner å føle ubehag fordi bygningene rundt deg entene er døde eller brutale, eller gir deg en følelse av at her vil jeg ikke være, da er man inne på noe, sier hun.
– Ikke bare utsiden
Likevel har Nilsen gjennom sitt forfatterskap beskrevet oppveksten i de store betongklossene med kjærlighet. Selv i dag klarer hun ikke å se høyblokkene på Bøler som noe stygt.
– Mange synes de blokkene er grusomt stygge, men jeg var veldig glad for å vokse opp i dem. Jeg tenker fortsatt på dem som veldig vakre. Det er fordi en bygning ikke bare er utsiden, men alt som foregår i dem, det er ikke bare et tomt skall. Og når man vet noe om livet inne i en bygning ser man det på en annen måte, sier hun.
– Du skal se gjennom ganske mange bilder i løpet av juryeringen, hva håper du å se?
– Jeg går med åpne øyne inn i noe depressivt, men jeg er igrunnen bare nysgjerrig. Jeg har har reist mye rundt i Norge og sett mange stygge murklosser, offentlige bygg som ikke passer inn i tradisjonen og kassebygg som bryter med miljøet. Jeg vet ikke hva jeg forventer å se, men jeg skulle ønske det var litt færre stygge bygninger enn man trodde. Men jeg blir nok skuffet, sier hun.
– Vi skal vel få se en god del stygt i ukene som kommer. Vi får håpe det ikke er så deprimerende som du tror.
Ja, så er det jo noe med at stygghet kan være skjerpende, det blir et uttrykt ønske om ikke å gjenta de samme feilene igjen. Og det er jo ikke sånn at at alt mulig står under evighetens synsvinkel, det går an å rive ting også, sier hun.
