"Stolt, hvit og vanskelig"
av Oto Jespersen, Alice Sommer og Anne Bjørnstad
Med Otto Jespersen
Musikere: Stian Carstensen, Finn Guttormsen og Hans Graasvold
Regi: Marit Moum Aune
-La det være helt klart først som sist: Otto Jespersen kan ikke synge, -ikke pent i alle fall. Men det gjør ingen ting, absolutt ingen ting. Enhver skal synge med det nebb han har. Og når OJ er så praktfullt nebbete ellers, er noen sure toner helt greit, åpner premiereløve Andreas Diesen.
-Vi har et lite problem med forestillingen, innrømmer premiereløve Rune Alstedt: -Det er at en del av numrene er godt innspilt fra sommershowet i Tønsberg tidligere i år. Og vi roste dem da og står derfor i fare for å gjenta oss selv. Men det får heller stå til...
Diesen & Alstedt
-Men det tar ikke helt av med en gang, fortsetter Diesen. -Det skyldes kan hende at understatement rundt den ironiske skamrosen av Amerika er FOR tydelig. Men velfortjent mobbing av Bush-administrasjonen vekker fryd. Og med visen "Stolt, hvit og vanskelig" begynner alt å sitte. Når så Jespersen jobber agresjonen ut av kroppen gjennom moderne dans, - ja, da må man bare gi seg over!
-Ikke alle sekvensene er like gjennomarbeidet, mener Alstedt. -FOR opplagt Otto, liksom. Men her var likevel mange grovkornete poenger som "satt rett i sikringsboksen".
-For når OJ tar på seg refse-kappen fra Torsdagsklubben og fortsatt hater Ari Behn -inspirert av Odd Børretzens måkehat- går humringen over i gapskratt hos publikum. Spesielt med hensyn til Jespersens infame utlevering av herr Behns stemte s-er, og forlenger en god latter livet, fikk jeg en ekstra måned bare der, hevder Diesen.
-Jeg som egentlig er veldig glad i "Baron Blod" -som var siste nummer foran en innlagt pause - kunne personlig godt ha unnvært både baronen og pausen, fortsetter Alstedt: -Vi kunne gått rett over til en praktfull "Birger"-monolog. Norges mest stakkarslig praktfulle mobbeoffer, -man kan ikke annet enn å elske ham i hans enfoldig optimistiske tro på det gode i menneskene.
-Deretter kom et unikt toppnummer fra orkesteret og banjoduellen fra "Piknik med døden" ga Jespersen tid til å bli seg selv igjen, mens publikum ga musikerne fortjent trampeklapp for virituos lek med banjostrengene, skyter Diesen inn.
-I Ottos gedigne hjertesukk over å snart befinne seg et sted mellom femti og døden, kom poengene treffsikkert på rekke og rad, fortsetter Alstedt. -Dette var vel det av de nyskrevne numrene som hadde mest sting og brodd.
-Vi skal ikke røpe avslutningen, sier Diesen, -annet enn å si at her er OJ på det sorteste i den sorte humoren som han mest av alle står som frontfigur for.
Premiereløve Alstedt er enig: -Han blir bare bedre og bedre i kunsten å balansere på den kvasse knivseggen mellom burleskt skjemt og dypt alvor.
-Otto eier virkelig humorens ekte Janus-ansikt. Alt i alt en skikkelig høstopplevelse som fortjener å sees av mange, men som ville ha vunnet seg noe på innstramming rundt midtpartiet. Men det er han jo ikke alene om...
Dermed er det klart for konklusjon, forestillingen skal plasseres på Nitimeblinken der 1 er tragisk og 10 er stormede jubel: -Med min sans for sort humor, blir helhetsinntrykket et sterk åtter til tross for små skjønnhetsfeil, mener Diesen. Og Alstedt er enig, men vil helst fjerne "sterk".