«Hold stenhårdt fast på greia di» er tittelen på utstillingen på Kunsthall Oslo, som fokuserer på norsk kunst og kvinnekamp fra 1968 til 1989.
Utstillingen som er kuratert av de to anerkjente billedkunstnerne Eline Mugaas og Elise Storsveen, åpner i dag på den internasjonale kvinnedagen.
Mangfoldig og meningssterkt univers
Utstillingen inviterer oss inn i et rikt mangfoldig og meningssterkt univers; alt fra direkte propagandaplakater formgitt av kunstnere som Willibald Storn; Jeanette Christensen og Sonja Krohn til store, i noen tilfeller ikoniske kunstverk som kan betraktes i, så vel som utenfor en feministisk kontekst.
Noen nærmer seg kvinnekampen mer subtilt, mens andre går svært eksplisitt til verks.
Kvinnelig kjønnsorgan av hamp
Et verk av den siste sorten er Brit Fuglevaags enorme tekstilarbeid «Mot omskjæring» fra 1970. Et verk som ganske enkelt viser et gigantisk kvinnelig kjønnsorgan laget i hamp.
En annen kunstner som går relativt direkte til verks er Wencke Mühleisen, for mange kjent som aktiv samfunnsdebattant, kjønnsforsker og forfatter, men som på 70- og 80-tallet markerte seg som en av Norges mest radikale avantgardekunstnere.
Maler tissen sin rød
Mühleisen gjorde seg bemerket gjennom en rekke kroppsaksjoner, blant annet en svært legendarisk performance som fant sted på Club 7, der med hun med naken underkropp smurte rødmaling inn i sitt eget kjønnsorgan.
Denne aksjonen som fremstår som noe i grenseland mellom en aggressiv onaniseanse og en kraftig menstruasjonsblødning, er inkludert i utstillingen, blant svært mye annet i en mektig fotocollage.
Kvinnekroppen som en skinnende overflate
Noen vil kanskje lure på hva i all verden et slikt stunt skal være godt for, og på hvilken måte det å smøre maling i tissen kan være frigjørende.
Det Mühleisen her gjør er å gå til aktiv krig mot en rekke dypt forankrede myter knyttet til det feminine.
Hun vil bryte med en forestilling om kvinnekroppen som et skinnende, ubrutt, velpleiet skall, som for enhver pris må holdes i tømme.
En mann kan være kledd med hår fra isse til fotsåle uten at man tar anstøt, kroppshåret er en del av hans legitime kropp, mens en kvinne må peele, barbere, strigle vekk alt som kan minne om at hun ikke er en dukke eller marmorskulptur, men at hennes kropp er en levende, flytende og ukontrollert organisme.
Gjennom sin aksjon fremhever også Mühleisen kvinnen som et aktivt, hemningsløst begjærdrevet vesen, ikke bare som et passivt dekorativt begjærsobjekt. Dette var definitivt befriende den gang, og det er det også i dag.
Tredimensjonalt maleri
Av det mer subtile slaget finner vi et verk av Siri Anker Aurdal; en installasjon bestående av hengende kystalinske og renskårne pleksiglass former i ulike sterke farger. De lysende transparente elementene overlapper hverandre og skaper vakre fargeharmonier og formkomposisjoner, og utgjør et praktfullt tredimensjonalt maleri.
Her finner vi ingen direkte kvinnesakstematikk, men hun beskjeftiger seg med et formspråk og en monumentalitet som den gang, og i ettertid, er det blitt betraktet som del av en maskulin estetikk.
Mor Gud
Det er også spennende at vi i utstillingen får se et verk av den anerkjente kunstneren Berit Soot Kløvig som aldri har vært vist. «Mor Gud» fra 1970 er en assemblage (en tredimensjonal collage) bestående av blågrønn skulpturell kvinnetorso mot et brente planker som danner et slags kors.
Verket som utfordrer ideen om den patriarkalske Gudfader er både vakkert, uhyggesvangert og poetisk.
Også menn er med
Utstillingen fokuserer på kvinnekamp, men jeg er glad for å se at den ikke utelukkende favner kvinner. En liten eksklusiv gruppe menn er også inkludert.
Bland dem finner vi Terje Roaldkvam med verket «Manstyle» fra 1977. Dette er en plakat der vi ser et skjortebryst, der slipset er byttet ut med en hengende penis. Dette kan sees som en enkel, men poengtert maktkritikk, da slipset så vel som fallosen er konvensjonelle patriarkalske maktsymboler.
En viktig epoke for kunst og kvinnekamp
Utstillingen tar for seg tidsspennet fra 1968 til 1989 som både rent kunsthistorisk, men også i forhold til kvinnekampen, er en svært viktig periode.
Store kampsaker som abortloven ble drevet igjennom i denne fasen, og den relative likestillingen vi nyter godt av i dag, kan vi blant annet takke disse ildfulle kunstnerne for.
Energisk og inspirerende utstilling
«Hold stenhårdt fast i greia di» er en meget spennende, energisk og inspirerende utstilling, både fordi den gir oss et glimt inn i en forgangen, men nær fortid, men også fordi kunstverkene hver især har en meget høy kunstnerisk kvalitet.
Dette er for øvrig en generasjon kvinnelige kunstnere (født et sted mellom 30 – og 50-tallet) som har fått urettmessig lite oppmerksomhet; de er lite vist og lite omtalt, og har tross sitt brennende engasjement for likestilling, tragisk nok kommet i skyggen av sine mannlige jevnaldrende.
Dette er nok en grunn til at utstillingen oppleves som så viktig og betimelig, fordi den bringer disse betydningsfulle og lengst på vei glemte kunstnerne frem i lyset.
Et kunstverk seg selv
Når alt dette er sagt, skal det også sies at utstillingen rent estetisk er meget vellykket, den byr på en rik og sanselig heltsopplevelse. Det er ikke vanskelig å merke at den er skapt av to habile kunstnere, for den er sannelig blitt et kunstverk i seg selv.