Jens Christian Grøndahl
Hjertelyd
Pax 2000
Visst skriver han glitrende, Jens Christian Grøndahl. Han eier språket, og formulerer seg så vel at jeg nesten savner litt skurr, et sleivspark eller en blemme. Oversetter Annie Riis skal ha sin del av æren for at teksten klinger like formfullendt på norsk.
Forfører ikke
Men hvorfor er det så lite hjerte og smerte, når romanen faktisk heter "Hjertelyd"? Hvorfor rører ingen av scenene ved meg, hvorfor får jeg aldri helt medlidenhet med den mannlige jeg-fortelleren, som baler sånn med den vanskelige kjærligheten, og flakser fra blomst til blomst uten å finne den lykken han drømmer så sterkt om?
Er det fordi jeg provoseres av den moderne, selvopptatte mannen, som ikke innser at for å få noe varig, må man også være villig til å gi avkall på sin uavhengighet? Er det fordi jeg bare føler tomhet over begjæret, som fører til at alle vil ha alle, og at man benytter seg av muligheten så snart den dukker opp, enten det er med stedatter, nabo, bestevenns kone eller bestevenns søster? Eller er det fordi jeg-fortelleren beretter sine historier med en analytisk distanse, som skaper et filter mellom opplevelsen og gjenfortellingen av den?
Vår tids tomhet
Jens Christian Grøndahl har behandlet samme tema før: Vi befinner oss i et sjikt av kunstnere og overklasse-dansker, der familiebånd er revet over, og der trangen til å oppnå egen tilfredsstillelse setter ansvarsfølelse og medfølelse i skyggen. Kanskje er det nettopp denne tomheten Grøndahl vil skildre, denne mangelen på inderlighet og oppriktighet i vår selvsentrerte tidsalder.
I "Hjertelyd" har jeg-fortelleren akkurat fått beskjed om at hans bestevenn fra barndommen er død. De skulle begge snart fyllt førti - nå får vi livene deres gjenfortalt, gjennom bruddstykker av minner. De psykologiske analysene er grundige nok, og ikke minst er Grøndahl en observatør av rang; han henter frem detaljer og bildebrokker som gjør scener og situasjoner virkelige.
Velment med hul
Detaljene, og de ofte overrumplende bildene han bruker for å beskrive dagligdagse situasjoner og følelser, er det beste i denne romanen. Jeg nikker samtykkende til filosoferingen rundt kjærlighet, forventninger og skjebne, men har verken ledd eller grått av en eneste av de drøyt 200 tettskrevne sidene. I steden sitter jeg der med en tomhet. Denne hjertelyden var velment, men dessverre hul.
Anne Cathrine Straume
Sendt i Kulturnytt, NRK P2 torsdag 1.mars