Lik i lasten

Komedien har siden antikken vært lillebror i teaterkunsten. Tragedien var den ypperste scenekunst, og komedie og underholdning var annenrangs. Slik det på mange måter fremdeles kanskje er?
Så da denne rundens kunstneriske ledelse ved Torshovteatret i Oslo skulle velges ut, søkte Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise og Mariann Hole om å få starte komilab – et komedielaboratorium. Konseptet var å vise komedie med mening. Det fikk de lov til, og med helgens premiere på Herr Kolpert av den tyske dramatikeren David Gieselmann er de godt i gang.

Blankpolert

I en moderne, hvit og pregløs leilighet bor Sara (Mariann Hole) og Ralf (Thorbjørn Harr). Magasinet Wallpaper ligger på plexiglassbordet, og musikken som spilles gir følelsen av å være i en lounge. Sara og Ralf kjeder seg – selv på denne noe spesielle dagen. De har drept en mann, de venter middagsbesøk og de har ikke mat i hus. Likevel er de blaserte, ovenpå, utenpå seg selv. Blankpolerte, alt preller av. Når middagsbesøket kommer, spøker de med at de har drept Herr Kolpert, en kollega av Sara og Edith (Ine Jansen), som er middagsbesøket sammen med sin mann Bastian (Jan Gunnar Røise). En absurd spøk. Ligger det et lik i rommet? De bestiller pizza. Er det sant at de har drept ham?

Status

Ja, Herr Kolpert er tilstede i rommet, og han er definitivt ikke i live. Men det er ikke det interessante ved denne oppsetningen. Gjennom forviklinger, lek og absurde hendelser tegnes et makabert syn på mennesket. Ikke fordi Sara og Ralf har drept Herr Kolpert ut av ren kjedsomhet, men like mye gjennom måten de behandler Edith og Bastian på. Gjennom å holde dem i uvisshet i forhold til om avdøde Herr Kolpert faktisk ligger i kisten som står i rommet eller ikke, leker de iskaldt med andres følelser, de behandler dem totalt uten respekt, gjør dem usikre og bryter dem ned. Statusforholdene skuespillerne mellom, og da særlig mellom Edith og vertene, er interessant. I løpet av den timen stykket varer har Edith vært gjennom de fleste følelsesaspekter. Stykket viser hvordan mennesker kan drives til å begå nedrigheter av verste sort.

Og dette ler vi av. Det er kanskje ikke den typen latter man setter i halsen, selv om stykket ikke uventet utarter. Her er forviklinger og situasjonskomikk slik det skal være. Men det er noe mer også.

Modernitetens overfladiskhet

Thorbjørn Harrs Ralf er iskald, sleip og kynisk. Han overbeviser og holder publikum og medkarakterer hele tiden usikre – hans karakter er også den best skrevne. Edith og Bastians karakterer overrasker ikke. Dermed blir det Ralf som skaper spenningen i Herr Kolpert, og det er han som skaper ubehaget med sin dryppende sleipe splitt-og-hersk-måte å forholde seg til andre på.
Den unge tyske dramatikeren David Gieselmann har skapt seg et navn på europeiske scener, og Herr Kolpert er oversatt til 23 språk. Stykket er interessant stykke fordi det utforsker håpløshet og overfladiskhet. Sara og Ralf drepte fordi de ville føle noe. Det er et bisart bilde på modernitetens overfladiskhet.

Med mening

Dermed blir det komedie med mening. Og komedie i liten sal er alltid et spennende prosjekt. Fungerer ikke spillet, mimikken og humoren, gjør den intime scenen det svært klamt. Men det skjer ikke på Torshovteatret denne gangen. Selv om det brøles hakket mye, er det en kvalmende følelse av overfladiskhet som sniker seg frem mellom flirbølgene. Og det var det de ønsket seg, Torshov-truppen, var det ikke?

Torshovteatret
«Herr Kolpert » av David Gieselmann
Oversatt av Ole Johan Skjelbred
Medvirkende: Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr, Mariann Hole, Ine Jansen, Espen Reboli Bjerke
Regi: Sofia Jupither