Stor nordmann i tam biografi

Anmeldt av fra Torgeir Larsen

I likhet med Fritjof Nansen og Thor Heyerdahl var Helge Ingstad en av 1900 tallets store norske helter. Alle tre sprengte grenser som oppdagere og vitenskapsmenn i barsk natur. De skrev populære bestselgere fra sine eventyr og var med på å forme moderne norsk identitet. Helge Ingstads første store beretning var ”Pelsjegerliv” - fra den canadiske villmarken på 1920-tallet.

Eventyret – det å leve ut drømmen – er det sentrale i første del av Helge Ingstads liv. Det er denne perioden som skildres i dette bindet – fra oppvekst i Bergen, oppbrudd og pelsjegerliv i Canada, via livet som første og siste norske sysselmann på Øst-Grønland, Svalbard og til slutt som cowboy på søken etter apacheindianere i Amerika like oppunder andre verdenskrig.

Datter som biograf

Helge Ingstad skrev på en biografi selv, men ga til slutt oppdraget til sin datter sammen med 40 hyllemeter arkivstoff. I forordet skriver Benedicte Ingstad om utfordringen ved å skulle skrive biografien om sine egne foreldre. En utfordring som forsøkes løst ved å skape distanse. Hun skriver konsekvent om Helge – ikke om far. I store deler av boka undertrykkes – snarere enn brukes – det faktum at biografen er datter av hovedpersonen.

Lite undersøkende

Å kreve kritisk saumfaring av egen far er urimelig, men ved å velge en distansert tilnærming gjør Benedicte Ingstad det unødig vanskelig for seg selv. Pålagt distanse i en biografi uten et kritisk og undersøkende utgangspunkt blir tamt. Ett eksempel er skildringen av Helge Ingstads periode på Øst-Grønland som sysselmann. Dette er et av de mest spennende og kontroversielle kapitlene i nyere norsk historie – Norges forsøk på å ta tilbake deler av Grønland fra Danmark. Prosjektet ble drevet fram av nasjonalister på den politiske høyresiden i mellomkrigstidens Norge. Det legger heller ikke Benedicte Ingstad skjul på. Hun skriver at ”Helge” ikke likte å snakke om denne perioden, men lite om hvorfor. For hva var egentlig Helge Ingstads rolle i det politiske spillet om Grønland – og i det nasjonalistiske Norge på 1930 tallet? Hvor sto samfunnsmennesket Ingstad – utover eventyreren - i denne perioden? Forfatterens distanse gjør her at framstillingen hverken blir personlig eller granskende.

Neste bind

Biografiens sterke side er kildetilfanget forfatteren har gjennom farens arkiv, og da særlig den omfattende brevvekslingen mellom far og sønn Ingstad som brukes til å gi gode tidsbilder. Boka er også velkomponert og språklig god. I neste og siste bind vil biografen selv være en del av historien. Det bør Benedicte Ingstad utnytte til å gi avslutningen det ”Eventyret” mangler.