"My fair lady"
Oslo Nye Teater
Av: Alan Jay Lerner og Frederick Loewe
Oversatt og omarbeidet: Svein Sturla Hungnes
Sangtekster oversatt av: André Bjerke
Med bla: Heidi Gjermundsen, Kåre Conradi, Dennis Storhøi og Brede Bøe.
Koreografi: Marianne Skovli Aamodt
Regi: Svein Sturla Hungnes
En ny stjerne!
-Det ER dukket opp en ny stjerne på musikkspillenes melkevei, slår premiereløve Andreas Diesen bombastisk fast,- og fortsetter: -SÅ begeistret var jeg for "Eliza" Heidi Gjermundsen. Når det gjelder forestillingen er jo jeg litt forutinntatt; dette er en av mine tre favorittmusikaler og eneren fra den gamle skolen...
-Og det var en praktfull oppsetning, fortsetter premiereløve Rune Alstedt: -Både musikalsk og som scenisk skue. Og "My Fair Lady" blir aldri foreldet, den kan alltid sees med samtidens øyne.
En ivrig Diesen overtar: -Riktig,- fra den opprinnelige "Pygmalion" av George Bernard Shaw og til Lerner og Loewes herlige musikkspillversjon har intet av det engelske vidd og understatement blitt borte, sier han.
Ungt uttrykk
-Men jeg må medgi at det gikk et støkk i meg da Svein Sturla Hungnes' nye oppsetning begynte, og språkprofessor Higgins' første vise nærmest ble framført som "rap" med "stomp"-akkompagnement. Det var et vågalt og spennende grep! Her skulle et ungt og nytt publikum hentes til teatret, fortsetter Diesen.
Diesen & Alstedt
Og de unge får sitt, i følge Alstedt: -Stykket handler jo om piken Eliza fra slummen som vil lære å bli "fin dame", og da er språket viktig. Her har mann tatt inn vanskene en del ungdommer i dag har med kj-lyden. Nå sier mange unge "sjøtt" og "sjole". Og i Hungnes' spennende bearbeidelse er mange "språktvister" tatt inn på en fiffig måte.
Fantastisk ensemble
-Sangtekstene er fremdeles i André Bjerke vidunderlige og underfundige gjendiktning, - med ett ikke helt forståelig unntak: Jeg savnet personlig "Det gol og mol i solen en spanjol...", sier Diesen, men legger til: -Sangene blir jo spilt og sunget av et helt fantastisk ensemble! Mer betagende enn Heidi Gjermundsen er det ikke mulig å få en Eliza, -like overbevisende i rennesteinen som i ballsalen.
Kåre Conradi som Higgins
-Kåre Conradi er -sin unge alder til tross- en til tider svært overbevisende inkarnert ungkar med ektefølt kvinneforakt. Det vil si: til Eliza dukker opp i livet hans. Men hvorfor tror jeg ikke helt på denne spenningen? Den sensuelle karisma noen får med alderen, var nok ikke helt på plass, mener premiereløve Diesen.
-MEN, -bryter Alstedt inn: -Flottere sang har jeg neppe opplevd fra noen Higgins! Derom hersker det ingen tvil...Og en annen figur må øyeblikkelig nevnes: Dennis Storhøi som Elizas far -søppelmannen Alfred P. Doolittle- med fet østfold-dialekt. Storhøi stråler, -lykkelig fornøyd med å overleve på "bittelitt grann flaks".
-I det hele tatt er rollebesetningen velkomponert, slår Diesen fast: -Oslo Nye Teater har da også kvalitetsskuepillere å hente fram. Bente Børsum, for eksempel, som Higgins' overklassemor. Hun utstråler nettopp klasse. Anders Hatlo som den noe eldre oberst Pickering gjør enda en flott rolletolkning. Hans unike kleinkunst og timing gjør Pickering til en estetisk nytelse, -og er en komisk kraft i oppsetningen. Med slike skuespillerkrefter må enhver teatersjef kunne være takknemlig.
Flott musikk og koreografi
Alstedt synes flere må nevnes: -Musikken er helt strålende arrangert av Roy Hellvin. Og om scenen på Oslo Nye er i trangeste laget for denne storslagne oppsetningen, har scenografen John-Kristian Alsaker gjort noen mesterlige grep så han får oss til å glemme det. Han har bare gått i dybden, for å si det enkelt.
-Koreopgrafien er en historie for seg selv, slår Diesen fast: -Marianne Skovli Aamodt vokser jo også for hver oppgave. Flotte og frodige opptrinn! Her er det bitte litt grann riverdance og bitte litt grann stomp. I nummeret "Bitte litt grann flaks" har hun latt seg ispirere av den festlige søppellokk-balletten til Michael Kidd fra Gene Kelly-filmen "It's always fair weather". Men hvor hun enn henter inspirasjonen fra, gjør hun alt til sin egen og spennende koreografi.
Nesten innertier
-Men for å understreke det igjen: Først og sist er forestillingen Heidi Gjermundsens! Nå har vi sett henne i en del oppsetninger og hun mestrer jo alt. Med denne forestillingen må hun jo bare bli hovedstadens nye kjæreste, funderer Alstedt.
Og Diesen er enig: -Så får heller Østfold som fylke ha henne tilgitt, -at hun som Eliza og Dennis Storhøi som faren-, har brukt sine opprinnelige østfold-dialekter og dermed utvidet begrepene "østkant" og "slum" ganske grasat...
På Nitimeblinken kunne det ha blitt innertier, men litt ønsker de to premiereløvene Andreas Diesen og Rune Alstedt å holde igjen. En velplassert nier ender de på.
Tilrettelag for nett av Øystein Saxvik