Hamsuns fire dødssynder

Hva var det egentlig Knut Hamsun gjorde som var så galt? Hvorfor er det så vanskelig for mange å legge bort nazisten Hamsun, og bare tenke positive tanker om forfatteren Hamsun? Hva er det av konkrete handlinger som stikker så dypt og sårt ned i den norske folkesjela?

- Det er ikke vanskelig å peke ut Hamsuns fire dødssynder. Hamsun hadde vært positiv til Tyskland gjennom alle år, og da krigen kom hoppa han ned på feil side av gjerdet, og støttet det nordmenn flest så på som fienden , sier Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloen.

Han har skrevet biografien om Knut Hamsun i to deler; "Hamsun - svermeren" og "Hamsun - Erobreren".

- Ikke kjemp i mot!

- Allerede mens krigen raste i Norge, så gikk Hamsun ut med en sterk oppfordring til norske styrker om å legge ned våpnene og overgi seg. Han mente det ikke hadde noen hensikt å utøve motstand mot tyskerne, forteller Kolloen.

Dette mener han er dødssynd nummer én. Med andre ord var Knut Hamsun på kant med størsteparten av Norges befolkning allerede i aprildagene 1940.

Propagandaofferet

Dødssynd nummer to mener Kolloen at Hamsun er delvis uskyldig i å ha begått. Tyskerne elsket nemlig å bruke den rotnorske forfatteren i alle mulige propagandasammenhenger. Og aller helst ville de at Hamsun skulle bli sett sammen med den forhatte tyske rikskommisæren til Norge, Josef Terboven.

- Han ble flere ganger avbildet sammen med Terboven, men tyskerne forklarte sjelden eller aldri sammenhengen bak bildene, forteller Kolloen.

En av gangene var Hamsun hos Terboven for å be om nåde for lederen i forfatterforeningen som satt fengslet. En annen gang ble han hentet på Fornebu av Terboven. Da hadde Hamsun vært i Tyskland for å besøke Hitler.

- Det var ikke før etter krigen det kom frem at Hamsun var blitt kastet ut fra Hitlers residens fordi han prøvde å snakke føreren til fornuft, sier Kolloen. (Saken fortsetter under bildet).

- God jakt!

Den tredje dødssynden mener Kolloen antagelig er den verste:

- Norge hadde titusener av sjøfolk som seilte i aliert fart på sivile handelsskip under krigen. Da går Hamsun ut og ønsker de tyske ubåtene "god jakt", sier Ingar Sletten Kolloen.

Mange av de norske sjøfolkene hadde tilknytning til Sørlandet. Og der bodde også Knut Hamsun på sitt Nørholm ved Grimstad.

- Det er vel kanskje denne handlingen som stikker dypest på Sørlandet, og ikke minst hos norske krigsseilere, understreker Kolloen.

Nekrologen

Knut Hamsuns berømte nekrolog over Adolf Hitler er den fjerde dødssynden Ingar Sletten Kolloen vil trekke frem i sitt intervju med Norgesglasset.

- Han er hva jeg vil kalle en trosfundamentalist, og slike folk skal man passe seg for. Vi ser de blant oss i dag også, enten de har korset, halvmånen, hammeren og sigden eller andre ting som symbol. Det finnes gæringer overalt som lar seg beruse av en hellig sak. Det kan få katastrofale konsekvenser, mener Kolloen.

(Saken fortsetter under sitatet.)

Skuldertrekket

Etter krigen ble Hamsun satt i husarrest på Nørholm, og deretter ble han innlagt til psykiatrisk behandling på Gaustad sykehus. I landssvikoppgjøret ble han dømt til å betale en erstatning på 325.000 kroner. Nesten blind og døv vendte han tilbake til sitt kjære Nørholm, der han døde 19. februar 1952.

- Norge trakk på skuldrene da Hamsun døde. NTB sendte ut en kort melding som ble trykket i en del aviser, og ellers var det veldig få nekrologer. Hovedinnholdet i disse var at vi nå kunne lyse fred over Hamsuns minne, og at vi nå kunne konsentrere oss om diktningen hans, sier Kolloen. (Saken fortsetter under bildet).

Det nasjonale verkesåret

Det tok derimot ikke lang tid før Hamsun nok en gang ble gjenstand for debatt. Vi blir liksom aldri helt ferdige med forfatteren som oppførte seg så merkelig.

- Hamsun spratt opp igjen fra døden, og begynte å hjemsøke oss som et gjenferd. Og det har han fortsatt med. To-tre ganger hvert år renner det puss fra det jeg kaller "det nasjonale verkesåret Knut Hamsun", sier Kolloen.

Debatten rundt Hamsun har nok en gang blitt vekket til live når vi nå går inn i det nasjonale Knut Hamsun-året. Det er lagt opp til å belyse både forfatterens liv og diktning i et bredt program gjennom hele året.

- Det er kjempeflott at vi har slike debatter og et slikt engasjement i jubileumsåret. Jeg mener at kunstnere aldri skal uforbeholdent hylles. Jo mer de diskuteres, jo større er kunsten, avslutter Kolloen.