NRK Meny
Normal

Gutta i skogbrynet

Vi lærer mye rart som barn. Blant annet at man ikke skal slå dem som er mindre enn seg. Med tanke på hva som skjer hvis man slår dem som er større enn seg, vil jeg si at det er et dårlig råd.

Slåsskamp
Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Av Yan Friis

Det blir ensbetydende med å besvare det evige spørsmålet: "Vi' du ha deg en på trynet, eller..." - med et rungende JA! Og det vil man jo slettes ikke.

Å slå nedover

Nazimøte 1938
Foto: AP

Historien vrimler av eksempler på at det er lurt å slå dem som er mindre enn seg. Ta barneoppdragelse. I de fleste kulturer er og har barneoppdragelse alltid vært 90% pryl og 10% rett i seng uten kveldsmat. Ikke sjelden som kombinertøvelse. I enkelte såkalt siviliserte land, som Norge, er dette blitt forbudt ved lov, og se hvor det har ført oss.

Nazismen er et annet eksempel. Hitler og den store, sterke gjengen hans gjøv løs på jødene, sigøynerne og kommunistene. Det ga umiddelbart uttelling, og før vi fikk sagt "bronselaget", var Det tredje rike født. Nå kan det innvendes at Hitler tapte så det suste og falt for egen hånd med kakesmuler i munnviken dypt nede i en ordentlig kummerlig bunker i Berlin.

Men det bekrefter bare terorien.

Så lenge Hitler slo dem som var mindre enn seg, seilte han i medvind. Det var først da Churchill og Roosevelt slo seg sammen med Stalin og lente seg over Hitler med de digre knyttenevene sine, at store-Adolf plutselig ble lille-Adolf. Dum som han var, svarte han ja da de lurte på om han ville ha juling. Så fikk han det.

Smarte allianser

Michelangelos David
Foto: FABRIZIO GIOVANNOZZI / AP

Sant å si finnes det omtrent ikke eksempler på at lillegutt banker opp storegutt. David nedkjempet riktignok Goliath. Men han brukte noe Goliath ikke hadde, nemlig slyngen, overført til dagens forhold: atomvåpen. Med andre ord: Det er ikke nødvendigvis skulderbredde og høyde som avgjør hvem som er størst og sterkest, mens også hvilke våpen og venner man har (slå opp på Israel i et hvilket som helst leksikon). På samme måte kan vi si at norske barn er mye større og sterkere enn foreldrene sine, for de har barneombudet og politiet og rettsapparatet på sin side. Og mot den alliansen hjelper ikke sint flathånd og høyt stemmeleie.

Jeg brukte nettopp ordet "allianse". Smak på ordet, la det rulle over tungen. Det smaker godt. Det smaker suksess.

Alliansen er den lille, svakes redningsplanke. Har han snev av anlegg for manipulering, er god til å snakke for seg og - aller best - har noe alle trenger (f.eks. olje), er det bare å bli bestevennen til de riktige partnerne.

Alliansens magi er en gjenganger på reality-TV. Jeg har ikke tall på hvor mange pingler som har klart seg helt frem til de siste rundene i Robinson-ekspedisjonen. I år greide sann for dyden en kjempeengstelig svekling som attpåtil er homse, å vinne! Alliansens magi.

Kappevenderne lever

En av gutta på skauen
Foto: Arkiv / SCANPIX

Vi som ikke opplevde krigen, liker godt å snakke om den. Norge var i en svært spesiell situasjon i årene 1940-45. I dag, 60 år senere, er det jo lett å se hvem som valgte feil og hvem som valgte riktig standpunkt. Men det er fordi vi kjenner resultatet. Jeg vet om mange som ikke hadde vært fullt så høye i hatten om tyskerne fortsatt marsjerte rundt i gatene og Karl Johan var omdøpt til Gestapo Strasse. De ville spist sauerkraut til det tøt ut av neseborene, skal jeg si deg!

Det er lett å forstå dem som om ikke aktivt, så i hvert fall med en viss velvilje lånte tyskerne sitt øre. Hamsun var ikke alene. Og jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde vært den første til å trekke i knickers og springe til skogs. Jeg ville riktignok holdt et oppmerksomt øye med Kjakan og gutta på skauen (man vet jo aldri, og de snakker tross alt norsk), men jeg ville også nikket høflig til tyskerne om de ba meg inn på kake, danke schön. Best å ikke gjøre noe overilt. Inntil man er relativt sikker, lønner det seg å være, ikke en av gutta på skauen, men en av gutta i skogbrynet. De som har binders i lommen og en rødnisselue som ved et enkelt grep hurtig kan vrenges til blånisselue.

Det gode valg

Thorbjørn Jagland
Foto: Eeg, Jon / SCANPIX

Livets dypeste lærdom har egentlig bare én grunnsetning: Ikke vær dum!

Derfor slår man ikke dem som er større enn seg.

En av våre fremste nålevende filosofer, Torbjørn Jagland, uttalte for ikke mange år siden at han alltid holder med hjemmelaget. Det er ord som vi med hell kan ta frem ofte. Det handler om å foreta om ikke det riktige, så i hvert fall det tryggeste valget.

Viktig å huske neste gang noen spør om du vil ha deg en på trynet. Da er det sjelden nok å svare nei, du må for guds skyld - og her har du veldig kort tid til rådighet - overbevise trynemishandleren om at du er hans beste venn.

"Nei," svarer du, "men jeg hørte tydelig at han der borte" - og da gjelder det å peke på en enslig pusling - "sa at mora di er en geit, og det synes jeg ikke var noe pent sagt!"

En allianse er født.

Påskeglede

Nå i påsken foregår innbitt alliansetrening rundt omkring i hytter og hus. Familiene er sperret inne med hverandre i en drøy uke, en nervepåkjenning uten like. Da kvinnene i landet Norge pr. definisjon må regnes som både større og sterkere enn mannen (de har kongen, regjeringen, politiet, forsvaret og antagelig også Gud i ryggen), er jeg redd det er noen som kommer til å få svi. Men værsåsnill, kjære søstre, husk det gamle jungelordet: Ikke slå på munnen!