Fotball og krim - artig nok

Mye er galt, mangt er trist, mye er leit i fotballen. Arild Stavrum får det med seg – alt sammen – i sin fotballkrim ”Golden Boys”.

Stavrum
Foto: Oktober Forlag
Leif Ekle
Journalist

Kilde: Bok i P2/Kulturhuset

Vi har Steinar Brunsvik, advokat, en gang bejublet supertalent og landslagsspiller; den første og eneste som noen gang fikk overgang til en storklubb i utlandet uten å ha vært innom Tippeligaen. Unge Brunsvik gikk rett fra Kjelsås til Ajax, med gamletreneren som ”agent”. Steinar har en liten sønn, Junior – jada; oppkalt.

Gullkantet agent

Vi har også Arild Golden, Fotball-Norges mektigste mann, superagent og kjeltring (får vi etter hvert vite). Gjennom firmaet Golden Boys dealer han stort i norske fotballspillere, tar herostratisk ublu andeler av overgangssummene, har en lukrativ sidegeskjeft i handel med unge afrikanske talenter og er tungt inne i geskjeften kunstgress. Golden myrdes i sitt eget kontor på Ullevål stadion.

Tøff TV-dame

Til slutt har vi Benedikte Blystad, ung, karrierebevisst sportsjournalist i TV 2. Hun vil mer enn å være sportsanker, hiver seg inn i Golden-saken, mer enn sunt er. Tunge interesser med sans for trusler og handling er det nok av i dette landskapet.

Problemer en masse

Det er nesten imponerende hvor mange av problemene i norsk fotball Arild Stavrum har klart å få inn i denne teksten. Så mange er de, at grepene for å skrive dem inn i blant virker litt krampaktige. Like fullt; her er kyniske blodsugere i form av fotballagenter, unge afrikanske talenter som utsettes for den rene menneskehandel (under dekke av fotballoverganger), herre- guttefotballens iboende homofobi, uoffisielle og skjulte nettverk med stor makt og ikke minst; viktige problemer med norsk fotballs nye kjepphest, kunstgresset (skadefrekvens og giftige avgasser).

Agent myrdet

Det er altså Arild Golden som myrdes, mens Steinar og Benedikte inntar detektivens posisjon. Steinar har vært ute for Golden og hans folk før; 10 år tidligere, i pausen under en landskamp, ga en av Goldens håndlangere ham beskjed om at han var dopet. Han ville bli avslørt dersom han ikke sørget for at motstanderen vant. (Skal vi være rolige for kampfiksing også, tro?). Steinar løste saken på sin måte; han la opp der og da, i pausen, forlot Ullevål og spilte ikke fotball igjen.

Løst i kanten

Det er ingen stor kriminalroman Arild Stavrum har levert; historien henger litt for dårlig sammen i sømmene og Stavrum har nok, som nevnt, forsøkt å favne vel mye – for mange saker. Den tette koblingen til norsk mediehverdag er også bare delvis vellykket. Den er kanskje nødvendig, men virker i lange stykker mer påklistret enn sømløs.

Underholdning og fart

Når det er sagt; jeg skal på ingen måte fraskrive ”Golden Boys” en god porsjon underholdningsverdi. Den er spennende, full av fart og action, og så er den faktisk interessant. Leseren forstår at Stavrum er opptatt av, og vet en hel del om, de problemene han tar for seg. Dette engasjementet er med på å løfte ”Golden Boys”. Stavrum er da også selv tidligere proffspiller, blant andre for Stabæk, og trener på høyt nivå. For Molde, for eksempel.

Boing! og moro

Svært underholdende er scenen der Steinar Brunsvik får være med på trening med Vålerenga (hvordan han fikk det til, er vel et av punktene der det svikter litt i logikken). Han er nærmest treningsnarkoman, så formen er det ikke noe i veien med, men fotball har han ikke spilt på ti år. Arild settes inn på andrelaget (liker ikke det), får rusten fort ut av systemet og skårer (selvsagt) et mål av klasse, helt oppe i krysset. Som tatt ut av et tegneseriehefte fra Boing-klubben der helten henter seieren hjem etter å ha taklet motstanderens råskinn. (Boing er en klubb ”for fotballgale gutter og jenter).

Jeg kan ikke huske å ha lest en rendyrket fotballkrim før. Det var kanskje på tide – moro var det uansett.