God Conradi løfter forestilling om presseetikk

Slik er det i Joe Penhalls stykke Komplottet (originaltittel Dumb Show), som hadde norgespremiere ved Riksteatret onsdag. I lys av andre presseetiske betenkelige saker, som sakene rundt og i kjølvannet av Fotballfrue-avsløringene, dukker en rekke interessante problemstillinger opp.

Hvor langt er en journalist villig til å gå for et scoop? Hva er verdien av et scoop når settingen for avsløringen er fremprovosert på ytterst betenkelig vis? Og hvor går grensen mellom vennskap og utnyttelse?

Språkbrems

Problemstillingene Komplottet presenterer er den sterkeste siden ved denne oppsetningen. Oversettelsen bærer preg av et noe konstruert språk, som igjen innvirker på replikkføringene.

Jevnt over har replikkene et noe teatralt preg, mange av setningene virker å være bedre på papiret enn i spill. Replikker som ”Jeg dør av den vitsen” har tydelig en direkte oversettelse fra originalspråket, og fungerer ikke så godt på en norsk scene. Språket er ikke slik hele tiden, men i så stor grad at det stopper opp flyten i replikkvekslingene innimellom. Den bremsen gagner ikke drivet i Komplottet.

Integritet

Barry (Kåre Conradi) er superkjendis og talkshowvert. Nå er han på turne, og stykket åpner med ham alene på hotellrommet der han ser på opptak av dagens show (spekket med høne-vitser).

Fra hotellrommet har han panoramautsikt til Barcode-rekken i Bjørvika, han har badekar, Barcelona-stol og utallige belysningsmuligheter på hotellrommet (noe som utnyttes i en form for brudd uten nevneverdig effekt).

Settingen er norsk, men likevel fremmedgjort: Han heter Barry, medspillerne John og Jane, Liz og Greg. Når Barcode lyser mot publikum gjennom hele forestillingen, er det underlig at ikke norske navn er valgt.

Det hadde lagt Komplottet nærmere en norsk virkelighet uten å ta allegorien bort – samtidig som norsk og britisk pressevirkelighet kan være ganske ulik. For Komplottet er ikke et stykke som bare handler om presseetikk. Pressen er enkel å bruke som utgangspunkt for en fortelling om maktutnyttelse og fravær av integritet. Det finnes mange steder.

Barry i baret

Barry fanges raskt i de to journalistenes nett. Tov Sletta og Ulrikke Døvigen tvinner en godtroende kjendis rundt lillefingeren og får ham dit de vil. Skjult kamera og ledende replikker bidrar til det. Men de to journalistene er på ingen måte noen helter.

Den mest interessante delen av stykket er der hvor de forsøker å presse frem en bekjennelse hos Barry, noe han ikke gir så lett. Han hegner om privatlivets fred, noe de to knapt bryr seg om. Barry går i baret, og det får store konsekvenser for ham. Men historien slutter ikke der, journalistene har mer de vet å utnytte.

God Conradi

Kåre Conradis rolletolkning gjør stykket verdt å se. Et nyanserikt og detaljert spill gjør rollen troverdig. Conradi spiller Barrys rolle slik at han får maksimalt ut av vendingene stykket tar, og Riksteatret skal være glade for å ha Conradi med på laget i dette stykket, for det bæres av ham. Tov Slettas journalistrolle er også god.

Se og bli sett

Teaterpremierer er se-og-bli-sett-anledninger. På premieren på Komplottet var det fotografer (som det av og til er når store kjendiser spiller, særlig hvis de faller inn under dem tabloidpressen interesserer seg mest for) som skulle dokumentere hvem som var til stede.

At Conradi som person har ulike erfaringer med media, huskes blant annet fra historien om mobilbilder på avveie fra noen år tilbake. Selv er han superkjendis, forlovet med en annen superkjendis, og vet nok ett og annet om å håndtere presse.

Baksnakk

Komplottet er en mørk komedie som reiser spørsmål om medmenneskelighet så vel som presseetikk. Med varierende språkkvalitet og lite overraskelser i regien, er det Kåre Conradi som løfter denne forestillingen.

Riksteatret samarbeider med Norsk redaktørforening og Norsk journalistlag om baksnakk om presseetikk etter hver forestilling på norgesturneen. Den starter i Melhus 27. januar.