NRK Meny
Normal

Glimrende Glimmerdal

Innertier på Det Norske Teatret.

Etter at Det Norske Teatret utsatte urpremieren på forestillingen Tonje Glimmerdal to ganger, var det knyttet store forventninger til resultatet. Konklusjon: Verdt å vente på.

Må gnistre

Forfatter Maria Parr har blitt kalt den nye Astrid Lindgren. Bøkene hennes er kloke og hjertevarme, og på få år har hun blitt en av Norges høyt verdsatte barnebokforfattere.

Romanen om Tonje Glimmerdal regnes som hennes gjennombrudd. Den livsglade, hjertevarme og ville jenta fra Glimmerdalen har gått rett hjem hos norske barn.

Derfor er fallhøyden stor når Det Norske Teatret flytter dalen inn på teaterscenen. Det kan ikke gå galt. Eller, rettere sagt: Det må for all del ikke gå galt. For vi snakker en barnebokskatt, skrevet på nynorsk og med urpremiere i teatrets jubileumsår. Det må gnistre i Glimmerdalen.

Sjøltillit

Men det gjør det da også, og det slik at en kan bli varm i hjertet. Fra det øyeblikket Tonje (spilt av Heidi Ruud Ellingsen) suser inn på scenen flere meter over bakken iført røde ski og roper ut «Fart og sjøltillit!» er publikum hektet på.Tonje Glimmerdal byr på en hjertevarm kveld i teateret.

Allerede fra første scene etableres en bygd og et scenebilde som skal vise seg å fungere svært godt.

Midt på scenen står et stort, hvitt fjell, her og der er små, fargesterke hus. Det er Glimmerdalen. Når folk fra bygda kommer inn, setter de seg ved husene sine – og der blir de.

Bygdefolket kommenterer handlingen, gir Tonje råd, sladrer og slarver, alltid til stede. Når det trengs, zoomes fortellingen inn, fjellet dreies, og baksiden rommer inngangsdøra til Tonjes venn Gunnvald, kjøkkenet hans, samt stua hjemme hos Tonje. Scenograf Unni Walstad har løst universet enkelt, effektivt og smart.

Hårfint

Tonje selv er full av fart og sjøltillit, må vite. Farten i Tonje gjør at det er få dødpunkter i forestillingen. I enkelte passasjer er balansen hårfin mellom å være ivrig og å bli for ivrig, men stort sett lander Heidi Ruud Ellingsen på riktig side.

Tonje er sjarmerende vilter, og mer enn å være jente, er hun et barn. Hun sprenger kaffekjeler i lufta og suser nedover fjellsidene på rattkjelke. Slik sett er hun en genial karakter.

Fort

Tonje Glimmerdal

Heidi Ruud Ellingsen som Tonje Glimmerdal, Nils Sletta som Gunnvald

Foto: Erik Aavatsmark

Tonjes bestevenn Gunnvald (Nils Sletta) spiller fele og er med på det meste av moro. I forhold til romanen er kanskje det største savnet at Gunnvald-karakteren aldri får blomstre skikkelig, til det går stykket for fort frem. Men forholdet dem imellom etableres som hjertevarmt og grunnleggende.

Ekte saker

Konflikten i stykket går langt tilbake i tid. Gunnvald har en datter i Tyskland, noe Tonje aldri har visst om. De har ikke hatt kontakt før Gunnvald havner på sykehus, og i den tro at han skal dø, skriver han et brev til datteren der han gir gården til henne.

Det er mange tråder som skal nøstes opp i, og det er ikke gjort i en fei. Konflikten handler om nære relasjoner, om å være barn og om å være forelder, om å tilgi og å komme i møte. Ikke noe av dette er gjort i en håndvending.

Men det er ekte saker, og det forstår barn seg på. Sjelden har barneforestillinger vært mer direkte enn når Nils fra trygdebustaden kommer til Tonje og prenter inn at det aldri er barnas feil når voksne lager problemer. Det er ett av forestillingens fineste øyeblikk.

Tonje Glimmerdal

Heidi Ruud Ellingsen som Tonje og Geir Kvarme som Klaus Hagen

Foto: Erik Aavatsmark

Godhet

Skuespillerne har fått dialektkonsultasjon av Maria Parr. Ytre søre Sunnmøre-dialekt gjør seg godt i dette landskapet, selv om ikke alle skuespillerne får til tonefallet like godt.

Glimmerdalen på Det Norske Teatret er et fargerikt og sprudlende univers. Her er plass til alle, og her er en godhet for alle, selv om de ikke er like greie å ha med å gjøre alltid. Forestillingen er gjennomarbeidet og solid, men først og fremst er det en glad og hjertevarm teateroppsetning.

Det er kjekt at Det Norske Teatret satser på denne familieforestillingen, og at de tok seg tid til å gjøre den så god som den er blitt. For Tonje Glimmerdal har vært verdt å vente på.