Regi: Mimi Leder
Med: Kevin Spacey, Helen Hunt, Haley Joel Osment, Angie Dickinson
Gi det videre har ikke fått pen medfart i USA, og på en måte er det forståelig.
Skuespilleren Helen Hunt
Den balanserer hårfint mellom hjerteskjærende og hårreisende, og er man i det kyniske hjørnet er det verdens letteste sak å sable ned Helen Hunt som alkoholisert casinovertinne med en frisyre som må være bleket i helvete, Kevin Spacey som cardigankledd og brannskadet lærer med minst like stygge arr på innsiden som på utsiden, og lille Haley Joel Osment som har mareritt fordi han ser halvdøde mennesker som trenger hjelp.
Heldigvis var jeg ikke jeg i det kyniske hjørnet da jeg så den.
Hår bleket i helvete
Riktignok hadde jeg visse problemer med Helens hår, og Kevins brannskademakeup er kanskje en smule melodramatisk, men etter hvert som historien ruller frem, glemmer man at man ser på overbetalte filmstjerner som leker virkelige mennesker.
Haley bor sammen med mamma Helen, i et lite, slitt hus i utkanten av Las Vegas; her er ingen glitrende lys eller heftig natteliv, bare en stordrikkende alenemamma, som er meget deprimert enda hun er velsignet med en sønn som vil alle minst like godt som i Den sjette sansen.
Gjør verden til et bedre sted
Kevin er Haleys nye lærer, og i samfunnsfagtimen gir han elevene et oppdrag: Gå ut og gjør noe som gjør verden til et bedre sted.
Alle de andre elevene oppfordrer til resirkulering og dyrebeskyttelse, men lille Haley bestemmer seg for å gjøre en god gjerning for tre mennesker som ikke kan gjøre gode gjerninger for seg selv (hjemløse), mot at de gjør en god gjerning for tre andre mennesker – send det videre, med andre ord. Eller Gi det videre, som jo filmen heter.
Sånn blir tre mennesker til ni mennesker til 27 mennesker til det hele er blitt en bevegelse som når en intetanende journalist i Los Angeles.
Minstelønn- og tv-dinnerliv
Men de menneskene Haley aller helst vil hjelpe er Helen og Kevin, som jo er som skapte for hverandre, både som filmstjerner og lekemennesker, og etter at Helen har tatt et oppgjør med eks-mannen Jon Bon Jovi (når skal noen slutte å gi ham roller?!), kan Kevin, Helen og Haley gi seg i kast med sitt lykkelige minstelønn- og tv-dinner-liv.
Slitne white trash-skjebner
Og det kunne vært the end der, men det er det ikke. Det er fullt mulig at jeg burde ha sett slutten komme, men jeg var altså altfor grepet av disse slitne white trash-skjebnene, og det falt meg ikke inn at Mimi Leder skulle lage en slik grusom vri på en allerede hjerteskjærende historie. Men Mimi vil sikkert vise at hun kan få hele kinosaler til å hulke unisont, slik at hun slipper å ha ansvaret for actionflopper som Deep Impact og The Peacemaker i fremtiden.
Man rives med
For øvrig syns jeg egentlig at både Kevin Spacey og Helen Hunt spiller sterkere i denne filmen enn i sine respektive Oscar-filmer (henholdsvis American Beauty og Livets lyse side, selv om de to sistnevnte jo er bedre filmer, helhetlig sett) – når disse to særdeles følelsesmessig ødelagte menneskene forsøker å nå hverandre på sitt redde, klønete vis, skal man være av granitt for ikke å la seg rive med.
Fantastiske Haley
Og hva skal man si om Haley Joel Osment? Han er benådet med et nesten umenneskelig talent, og jeg håper inderlig noen tar godt vare på ham, så han ikke ender opp som Drew Barrymore eller Macaulay Culkin.
Det eneste feilskjæret når det gjelder skuespillere er Angie Dickinson som Helens uteligger-mamma – sjelden har vi vel sett en uteligger med en slik spektakulær ansiktsløftning! Men kanskje det er derfor hun er hjemløs, fordi hun brukte alle pengene sine på kosmtisk kirurgi…
Saftig gråteanfall
Men slike dusteinnvendinger til side: Gi det videre ga meg mer enn jeg hadde ventet, særlig satte jeg pris på det saftige gråteanfallet mot slutten (meget rensende), og selv om den sikkert kommer til å bli sablet ned av sentimentalitetshaterne, så skammer jeg meg ikke over å like Gi det videre meget godt. Gå og gråt!
Fem stjerner
Brita Møsytad Engseth, Filmredaksjonen
Premieredato: 16.02.01
