Fransk og freidig

• Hør: Hør intervjuet med Faïza Guène

- Jeg skulle gjerne sett oversetteren over skulderen når han arbeider, men Thomas går helt for egen maskin. Han er sjef og trenger ikke hjelp fra meg, forteller Faïza Guène, en rolig formiddag i Oslo før hun skal møte publikum på Litteraturhuset.

Men så handler det ikke først og fremst om å finne de rette ordene, men å finne stilen, få språket til å sitte godt i munnen. Det er den norske tonen som er utfordringen for Thomas Lundbo.

Åtte fortellere

24 år gamle Faiza Guène, som har solgt nærmere 400 000 eksemplarer av debutboken "Kiffe kiffe i morgen" i Frankrike, har ikke gjort det lett for oversetteren. Hele åtte fortellere trer frem i romanen "Siste runde på Balto", hver med sin særegne, svært muntlige stil. Det dreier seg om mordet på bar-eieren Joël, en ufyselig fyr som de fleste hater. Hvem kan ha stukket ham i hjel?

Taniel, også kalt Tani, tyrkern eller tapern?
Magalie, også kalt blondineberta, bitchen eller dama til tyrkern?
Yeva, også kalt Madame Yeva, mamma eller kjerringa?
Jacques, også kalt Jacquot, gammern eller Coco?
Eller Yeznig, også kalt babyen, feiten eller mongoen?

Tydelige skikkelser

- Typene var lett gjenkjennelige. Bar-eieren er en stakkarslig fyr, enkel og ensom. Ungdommene har en drabantby-sjargong, mens Magalie også har snev av en slags Oslo Vest-stil. Å finne identiske miljøer i Norge og Frankrike er ikke lett, sier Thomas Lundbo, som ofte bruker små markører som som for eksempel a-endelser i infinitiv når han skal gi et muntlig, direkte preg.

Alltid skrevet

Faiza Guène brakdebuterte som nittenåring, nå er hennes tredje roman ute på norsk. Hva som fikk henne til å begynne å skrive?

- Jeg har alltid skrevet, det har vært min måte å uttrykke meg på.

Mellom alle setningene som raser frem i høyt tempo påstår Faïza at hun faktisk var ganske taus og tenksom som barn. Det er først nå hun er blitt pratsom...

Hun har uansett alltid vært en observatør, sier hun:

- Jeg koser meg når jeg kan gå inn i mennesker som jeg ikke kan kjenne meg igjen i i det hele tatt. Slik var det med Joël, bartenderen, som må kunne karakteriseres som direkte vemmelig. Det er alltid personene som styrer skrivingen min, aldri plot'et. Denne gangen er det jo en slags krim, men det var bare et påskudd for å kunne hente frem de ulike stemmene. Jeg hører dem for meg, og etterhvert har jeg skikkelsene sånn under huden at jeg vet akkurat hva de vil si i ulike situasjoner.

- Jeg har villet trekke frem helt vanlige mennesker, kall dem gjerne ubehøvlede eller ekle. Men de er mennesker med et liv, og jeg prøver å vise hvorfor de er som de er - uten at jeg har noe politisk budskap av den grunn, sier Faïza, som lyser opp når NRK kan fortelle henne at hun leses av entusiastiske ungdommer i Norge:

En liten strime håp

- Det er et stort kompliment! Jeg skriver jo ikke bare om en fransk forstad, men om folk som finnes overalt, sier Faïza.

Dette kunne vært en helsvart roman. Det handler som sagt om et mord, og alle karakterene lever liv i motgang, med anoreksi, arbeidsløshet og handikap. Men samtidig finnes det humor her. Det ligger i fortellermåten.

- Jeg tror på det å finne en balanse mellom underholdning og undervisning, sier Faïza Guène, som etter besøket i Oslo skulle møte franskstudenter ved Universitetet i Trondheim. Der står hennes første roman "Kiffe kiffe demain" på pensumlisten.