Utdrag fra foredraget:
3. september 2002 meldte den amerikanske amatørastronomen Bill Yeung at han hadde observert et nytt objekt i en langstrakt bane rundt Jorden. Til å begynne med lurte man på om Jordens gravitasjonsfelt hadde fanget inn en liten asteroide, slik at den dannet en ny måne.
Astronomer verden over begynte raskt å innhente stadig mer nøyaktig informasjon om objektets bane. Etter hvert som tiden gikk, ble det stadig klarere at den nye følgesvennen vår ikke hadde noe naturlig opphav, men faktisk stammet fra Jorden. Beregninger viste at objektet hadde befunnet seg i bane rundt Jorden en gang i 1969-1971, og at det i mars 1971 hadde gått inn i bane rundt Solen. I april 2002 - over tretti år senere - kom objektet så nær Jorden at det ble fanget inn i jordbane igjen.
Det lot seg gjøre å måle objektets utstrekning, rotasjon og refleksjonsevne. Alt dette pekte i retning av at objektet faktisk er tredjetrinnet fra Apollo 12-raketten (bilde), hvis besetning gjennomførte den andre bemannede månelandingen i november 1969. Trinnet fortsatte i en langstrakt jordbane etter at Apollo-romfartøyet var sendt av gårde i retning Månen, men ble altså revet ut av denne og inn i solbane snaut halvannet år senere.
Trinnet vil ikke forbli lenge hos oss. Allerede i juni 2003 tror man at det igjen vil bli trukket inn i solbane, for så å komme på en gjenvisitt en gang rundt 2030.
Apollo-trinnet utgjør ingen nevneverdig fare for oss eller våre aktiviteter i rommet, men dets uventede tilbakekomst fra det store intet minner oss om at det ute i rommet finnes store mengder menneskeskapt utstyr og avfall som før eller senere kan kollidere med både bemannede og ubemannede romfartøyer, eller falle ned på Jorden og forårsake skade der.
De fleste mennesker tenker gjerne på verdensrommet som et uendelig tomrom der det bortsett fra stjerner og planeter ikke finnes noenting, men her svever også mange andre legemer, det være seg kometer, asteroider, meteoroider og støvpartikler.
Da amerikanerne på 1960-tallet planla bemannede ferder til Månen, engstet de seg en god del for at en kollisjon mellom et romfartøy og for eksempel en meteoroide skulle resultere i at fartøy og besetning gikk tapt øyeblikkelig, eller at fartøyet ble så skadet at besetningen ikke overlevde. Selv et sammenstøt med en støvpartikkel ville kunne være katastrofalt fordi partikkelens hastighet i forhold til romfartøyet ville gi den stor nok bevegelsesmengde - et uttrykk for masse multiplisert med fart - til å trenge gjennom fartøyets vegger, der den kunne skade viktig utstyr eller punktere trykkabinen.
I årene som er gått siden romfartens begynnelse i 1957 har man erfart at den største kollisjonstrusselen i det nære verdensrom ikke utgjøres av meteoroider og andre naturlige gjenstander, men av menneskeskapt skrap, populært kalt romsøppel eller romskrap.
I løpet av menneskehetens hittil svært korte historie som romfarende art kan man se på mengden av naturlig forekommende objekter i rommet som tilnærmet konstant. Mengden av menneskapt avfall i rommet er derimot økende.
Verdens første satellitt, den sovjetiske Sputnik 1, ble skutt opp 4. oktober 1957. Imidlertid var det ikke bare selve satellitten som gikk inn i jordbane den dagen. Også flere bolter som hadde holdt satellitten på plass i bæreraketten, og diverse metallrester, føk i alle retninger da boltene ble sprengt og satellitten frigjort fra raketten.
Siden den gang er det blitt skutt opp mer enn 4000 raketter der nyttelasten skulle inn i jordbane eller til andre himmellegemer. Resultatet: I jordbane går det nå flere millioner menneskeskapte gjenstander. I størrelse varierer disse fra Den internasjonale romstasjonen på snaut 180 tonn til malingsflak på brøkdeler av et gram.
Alle disse gjenstandene utgjør en potensiell fare for satellitter som er i bruk og bemannede fartøyer. Hvor stort det egentlige antallet gjenstander er, er det vanskelig å si noe om ettersom det per i dag normalt ikke lar seg gjøre å registrere gjenstander med et tverrmål på under 10 cm fra Jordens overflate. Alt mellom 1 og 10 cm regnes som potensielt dødelig dersom det skulle treffe et bemannet romfartøy, og for en astronaut som arbeider utenfor romfartøyet sitt kan i verste fall døden inntreffe dersom romdrakten skulle treffes av en partikkel på størrelse med et støvfnugg.
Når vi også tar i betraktning at gjenstander i jordbane jevnlig kolliderer med hverandre, får vi en eksponentiell økning i antallet menneskeskapte objekter som på sikt truer med å gjøre vårt nære verdensrom svært risikofylt.
En satellitt i lav jordbane har vanligvis en hastighet i forhold til jordoverflaten på over 7 km/s, eller mer enn 25 000 km/t. Satellitter går i flere baner som har ulik vinkel i forhold til ekvator. Enkelte av dem vil derfor kunne havne på direkte kollisjonskurs. Da kan farten de har i forhold til hverandre - den relative hastigheten - være opp til 14 km/s, eller 50 000 km/t. Den gjennomsnittlige relative hastigheten til legemer som kolliderer i jordbane er rundt 10 km/s, eller 36 000 km/t, nok til at de får seg en skikkelig smell.
I 1983 ble et vindu på en amerikansk romferge truffet av et malingsflak med et antatt tverrmål på 0,2 mm. Flaket hadde en relativ hastighet på mellom 3 og 6 km/s, og laget et 4 mm bredt krater i det ytterste av vinduets tre lag. Astronautene kunne tydelig høre smellet, men var i dette tilfellet aldri i fare. Hadde flaket i stedet vært en aluminiumsbit med tverrmål 1 cm, ville det vært som å bli truffet av en safe på 200 kg i nær 100 km/t. Det ville definitivt fått katastrofale følger for fergen.
Hør hele foredraget torsdag 6. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 8. mars kl. 7.03 i P2!
Per Olav Sanner
f. 1972, er utdannet bibliotekar. Han har vært interessert i romvirksomhet fra barnsbein av, og har det siste tiåret drevet aktivt med formidling av emnet, hovedsaklig gjennom artikler i Norsk Astronautisk Forenings tidsskrift "Romfart", der han også har vært styremedlem og redaktør i en årrekke. Han har også skrevet artikler for utenlandske tidsskrifter som AstroRapport, Spaceflight og Nordic Space Activities.