- Går det an å si om deg at du er en prisbelønnet krimforfatter som nå tar sjansen på noveller der skyting, mord og gåten om det lukkede rom er erstattet med svik, utroskap, psykologisk terror og det afrikanske kontinet?
- Det var en bra beskrivelse.
- For i novellesamlingen "Gjensynsgleder" serverer du historier om ofre som er utsatt for svik og troløshet heller enn vold og kriminelle handlinger?
Den gode fortellingen
- Er du hekta på den gode fortellingen, du? spør programleder Agnes Moxnes, og får et rungende JA av dagens beite-gjest.
- Ja, men når jeg skrev denne boken ville jeg skrive fortellinger, ordentlige short stories etter den gamle modellen, hvor det var rom for mer enn ettertanken og det som sies mellom linjene, og da blir svik et sentralt tema, men også kjærligheten, døden og vennskapet, sier Kjell Ola Dahl og legger til:
- Fortellingen kan belyse ting, både for forfatteren selv men også for leseren. Ting som jeg ikke kan forklare logisk eller rasjonelt kan jeg illustrere allegorisk ved en fortelling. Slik tror jeg fortellingene har fungert gjennom historien bestandig, gjennom eventyr for eksempel. Jeg får dette bekreftet når jeg skriver krim, for noe av det ubegripelige er jo hvorfor folk tar livet av hverandre?
- Hvor kommer fortellingene fra?
Mye selvbiografi
- Disse? Det er jo veldig mye av meg i disse fortellingene, det er ikke til å komme bort fra. Noe av problemet som forfatter er jo å skille mellom forfatter og forteller-stemme - og det kan være vanskelig for leserne også. Ellers føler jeg vel at mange ganger skjer det som skjer fordi det SKAL skje - når jeg får fortellingen ned på papiret er det en indre logikk som gjør at historiene blir slik de blir, sier Kjell Ola Dahl.
- Du har jeg-personer i samtlige av novellene, og denne fortelleren er en tilskuer og observatør?
Forfatteren som kikker
Kjell Ola Dahl utforsker seg selv og sin forfatter-rolle i novellesamlingen "Gjensynsgleder"
- Noe av ideen med denne boken var at det skulle være en samling fortellinger berettet av en jeg-person. Jeg har sans for den stilen, Scott Fitzgerald, som er et slags forbilde, bruker den stilen, og det fungerer veldig bra. En forfatter er forøvrig alltid en slags kikker - det er jo det dette handler om - å fortelle om andre mennesker og deres liv.
- Og det blir enn avansert form for sladder?
- Ja, en forfatter skal løfte på dyner, men på en måte som gjør at du får det tilsynelatende banale formulert presist. Det er sentralt for meg.
- Novellesamlingen heter "Gjensynsgleder" - det er vel en slags ironi?
- Ja, jeg syntes jeg måtte ha ironi et sted. Alle disse fortellingene skulle for øvrig ha en slags gjensyns-tematikk, uten at det er så mye gleder ved disse gjensynene.
Samme greie fremdeles
- Du går nå fra å være en prisbelønnet og velkjent krim-forfatter til å bli novellist. Er du overrasket over hvor mange spørsmål du har fått om nettopp denne vridningen i forfatterskapet?
- Nei, egentlig ikke, for det er et helt klart skille der. Men jeg føler bestandig at jeg har ligget mellom flere stoler. Jeg hører ikke hjemme i det klassiske krim-konseptet, jeg har villet bruke genrens rammer til å utforske forfatter-rollen og meg selv og mine fortellinger.
For meg var det naturlig denne gangen at det ikke var noe drap med i historiene, jeg gjør likevel akkurat det samme som ellers når jeg skriver.
Fra et intervju med Agnes Moxnes
Kulturbeitet, NRK P2
17. september 2002