Jeg skal trille rundt med en av de skarpeste militære enhetene Norge har i Afghanistan i tre måneder. Risikoen for at jeg ikke kommer hjem er tilstede.
Dette er å legge risikolista ett hakk opp
Jeg har tidligere vært med på mye rart med relativt høy risiko. Jeg har flere ganger løpt fra tåregass og flyvende mursteiner på vestbredden, ålt meg rundt i smuglertuneller på grensen mellom Gaza og Egypt, og rusla blant studenter under demonstrasjonene i Teheran.
Å være en del av en moderne hær i tre måneder i Afghanistan legger likevel risikolista ett hakk opp. Enten jeg måtte like det eller ikke.
Mye av forberedelsene i NRK handler da også om risiko. Er jeg villig til å ta risikoen med Task Uniten? Å risikere liv og lemmer er ikke det første jeg setter på lista over hvorfor jeg ønsker å gjøre ting som dette, men risiko er alltid tilstede på slike jobber.
På et punkt, etter utallige møter og diskusjoner, kommer jeg fram til at risikodiskusjonen kommer hit, men ikke lengre. Vi kan eliminere så mye risiko som vi klarer. Skuddsikre vester og hjelmer. På et tidspunkt koker det uansett ned til mine avgjørelser på bakken i Afghanistan. Det er bare jeg som kjenner meg selv godt nok til å vite hvordan jeg vil reagere i de ulike situasjonene.
SE OGSÅ: Skyttergravene - leiren - menneskene - kart og bilder
Min plass i den militære muskelen
Vi er tre videojournalister fra NRK som reiser til Afghanistan. Planen er å lage en dokumentarserie på seks episoder med de norske styrkene i landet. Utgangspunktet er å følge den norske styrken som holder hus i Maimana. I all hovedsak skal vi følge det som nå heter «Provincial Reconstruction Team 15», (PRT15).
Jeg har, etter eget ønske, fått utlevert Task Uniten, de militære musklene i den norske styrken.
Dokumentarer av dette kaliberet er ofte det man kaller «karakterdrevet», noe som i korte trekk betyr at historien fortelles gjennom personene man møter på skjermen. Steve og Sigve er «mine» karakterer. Når jeg møter dem for første gang er det 25 varmegrader, sola står rett over hodene våre, og støvet fra det svenske Hercules-flyet har akkurat lagt seg.
«Camp Nidaros», Afghanistan
Til tross for at jeg har vært i landet før, er det svært mye med denne jobben som er nytt. Jeg har aldri vært på innsiden av militærleire av dette kaliberet før. Aldri vært ute i det militæret bare omtaler som «teateret». Aldri kjørt tanks eller pansret bil, gått rundt med skuddsikker vest og hjelm.
Første natt tilbringes i den norske «Camp Nidaros» i Mazar-e Sharif. Vi har fått hver våre «båser» i teltet for gjester. Lyden av jagerfly og angrepshelikoptre som konstant lander og tar av, gjør at jeg aldri glemmer hvor jeg befinner meg.
«Camp Nidaros» er omkranset av den tyske gigantleiren «Camp Marmal», og ligger i så måte som et lite stykke Norge midt inne i et hav av tyskere.
I «Nidaros» er det briefer og velkommen til Afghanistan fra «De Høye Herrer». Her får vi vite at alle soldatene nå må gå med halvladde pistoler inne i Campen.
Når alt er nytt, er alt også litt skummelt. Så også møtet med «Camp Nidaros», en camp som er omkranset av en gigantisk tysk høyborg, og i den store sammenheng faktisk svært trygg.
ISAF-embedded
Vi er sikkerhetsklarert til «NATO Secret» gjennom det etter hvert så etablerte «ISAF Embedd»-systemet. I korte trekk betyr det at vi er «embedded», at vi reiser med forsvaret, bor, spiser og lever sammen med soldatene. Vi er på en måte med forsvaret som «integrerte gjester».
Forsvaret har lovet oss full tilgang til alt som ikke måtte avsløre personer med skjermet ID eller taktiske hemmeligheter. Åpenhet er den nye linja hos Forsvaret. Det overordnede målet for oss tre fra NRK som skal være her nede, er å vise et så ærlig bilde som mulig av hva norske soldater driver med.
Den norske historien
Ved å være embedded med Forsvaret er det klart at vi kun får fortalt historien vår fra én side av konflikten. Ikke optimalt på noen måte, men slik er dessverre realiteten for øyeblikket. Vårt ståsted når historien fortelles blir hos de norske soldatene, og ikke hos lokalbefolkningen eller Taliban på den «andre siden».
Viktigheten av at vi, til tross for at vi er embedded, klarer å holde oss objektive og uavhengige, er et absolutt krav og stresses veldig hjemme hos NRK. I utgangspunktet tenker jeg at det ikke er noe problem.
Leiren er som en liten by
Jeg ankommer den norske leiren i Maimana en dag før den nye Task Uniten ankommer. Leiren i Maimana er betraktelig mindre enn gigantleiren «Camp Marmal», med den tilhørende «Camp Nidaros». Den skal likevel være svært trygg, og er strengt tatt som en liten by. Sandvolleyballbaner, treningsrom, kino, messe og rikelig med dusjer med varmt vann.
Her bli vi tildelt nok et «teltrom» i gjesteteltet. Dette skal være hjemmet mitt de neste ni ukene da jeg skal være i Maimana, det vi si de nettene jeg skal tilbringe i leir, da. Jeg håper det blir færrest mulig. Allerede har én av de første tre ukene tikket avgårde, og vi har ikke vært utenfor porten. Forberedelser, våpenpuss, briefer og klargjøring fyller dagene til de nyankomne soldatene.
Å spille «trust game»
For meg betyr det å henge med på det som skjer, men også å bli kjent med Sigve og Steve. Å lage dokumentar på dette nivået handler for meg mye om det å etablere en tillit, som går begge veier. Jeg må stole på at jeg får ekte vare fra karakterene, og de må ha en tillit til meg som gjør at de tør å åpne seg og være seg selv.
Krigerne i bilen
Sigve, som er lagfører på bilen hvor jeg har fått tildelt sete, er 24 år og har allerde rukket å besøke Afghanistan to ganger tidligere iført kamuflasjeklær. I så måte er han en av veteranene i Task Uniten.
Den pansrede IVECO-bilen består, i tillegg til Sigve, av Storm som er vognfører, og følgelig kjører bilen, og Midtlie som er baksikrer, og deler plassen i baksetet med meg.
Mellom oss dels står og dels henger Steve som er toppsikrer. 34-åringen med to barn, samboer og fast jobb i et datafirma, har valgt å følge drømmen. Drømmen om å oppleve strid. Å skyte og bli skutt på. Full av tatoveringer, og med et ikke spesielt nordisk utseende, er da også Steve en ruvende og iøynefallende karakter i seg selv.
Nå er det alvor
I månedsvis har de trent i djupsnøen på Rena, lekt krig med rødplast i de norske skogene. Vi har fulgt dem med våre kamera under treningen i Norge. Da de pakket baggene sine, tok såkalte falne-bilder, og viste familie og venner arbeidsplassen under "Familiedagen» på Rena leir.
Nå er det alvor. Ørkenuniform og skarpe skudd.
I de innledende intervjuene snakker vi ofte om hva motivasjonen for å dra til Afghanistan er, hvordan det er å forlate dem hjemme og skulle gjøre jobben her nede i det de selv omtaler som «sandkassa».
I de første møtene med både Sigve og Steve føler jeg aldri at jeg kommer under huden på dem. Hva er den virkelige motivasjonen for å dra i krigen? Er Sigves kristne livssyn og ønske om å hjelpe den eneste og viktigste motivasjonen? Og ligger det mer bak Steves ønske om å oppleve strid?
Jeg skal være i Faryab-provinsen med disse gutta i til sammen tre måneder. I løpet av den tiden må jeg slippes godt nok inn i deres tanker og handlinger til at det som til slutt skal bli en seks episoders dokumentar, viser hvordan norske soldater faktisk har det på jobb i Afghanistan.
- Les også: På jobb i sandkassa - Om utstyret Marius Arnesen hadde med seg ut i felten.