Ola Bauer:
Forløperen
Oktober 1999
Ola Bauer døde tidligere i år. Hans aller siste roman, Forløperen, avslutter serien om unggutten Tom, som begynte med Hestehodetåken i 1992 og fortsatte med Svartefot og Magenta. Ola Bauer debuterte med Grafitti i 1976 under pseudonymet Jo Vendt, et navn som senere gikk igjen i flere av de tidligere bøkene.
En utspekulert stilist
Det er en stor glede å lese at denne siste boken om Tom runder det hele av på en måte som er en betydelig forfatter og nesten utspekulert stilist verdig.
Joda, jeg sa stilist - det passer minst like godt på Bauer og det korthogne, billedsprengte språket han klasker i bordet foran deg som på omstendelig ordkunst som også blir slik karakteristikk til del.
Outsider og desperado
I det Tom (i 1997, 56 år gammel) kommer gående nedover Dividalen i Troms med en fortann i manko, skipssekk på skulderen og sandaler laget av bildekk på føttene, på vei fra en jobb i Kilpisjärvi, til et Norge han forlot 40 år tidligere - da er ringen sluttet - om lytteren bærer over med en så forslitt frase. Tom kommer tilbake til et Norge som er forandret til det ugjenkjennelige (i alle fall tilsynelatende), men ikke lettere å bli klokt på, for en født outsider og desperado.
Han besøker steder og en hovedstad han husker, men har glemt i fire ti-år. Han går opp gamle løyper - ikke bare sine egne, men også de som kan være gått av tidligere helter - en Jo Vendt, en Bo Brandt og sikkert en Ola Bauer.
Det norske Hundehus
Han kommer til et Norge der menn kan stå i et Troms-vassdrag med kamuflasjeutstyr for ørkenbruk, med verdens fineste fluestang av limt hickory, med feil flue, stå feil vei i forhold til sola og snakke i mobiltelefon mens man forsøker å få ørret. Det er så Tom fylles av omsorgsfølelser for idioten. Og skremmer vettet av ham, må vite.
Han kommer til et Norge der Det norske Hus er under bygging (jeg sa det var 97) Tom finner seg lettere til rette i Det norske Hundehus - et etablissement som nok ligner atskillig på Cochs pensjonat i Hegdehaugsveien eller et av dets nære slektninger i samme område.
Trekker sammen trådene
Forløperen avslutter en serie som inneholder mye av det fineste Ola Bauer skrev overhodet. Fra Hestehodetåken i -92, via Svartefot og Magenta til denne siste.
Den trekker også sammen, tilsiktet eller ikke, mange av de viktigste trådene gjennom forfatterskapet - den rast- og rotløses evige vandring på jakt etter noe som er ordentlig og helt, en fandenivoldsk avstand til Norge og det velfødd norske, den vanskelige familien og raljeringen med pedagoger og det intellektuelle anstaltmakeriet vi ikke har bruk for. Og la meg nå ikke glemme at Forløperen i lange partier er en rasende morsom bok om det vanviddet av et land vi etterhvert lever i.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 26. august 1999
Bearbeidet for nett av Tom Egil Hverven
