Regi: Morten Tyldum, Arild Frölich, Sara Johnsen, Terje Rangnes, Magnus Martens, Martin Asphaug, Ingebjørg Torgersen, Hans Petter Moland, Thomas Robsahm
Med Trond Høvik, Sven Nordin, Martin Slaatto, Sverre Anker Ousdal, m.fl.
Ni filmregissører, og seks manusforfattere, blant andre Erlend Loe, Harald Rosenløv Eeg og Nikolaj Frobenius, har slått seg sammen og laget åtte kortfilmer som handler om de politiske partiene i Norge. Så har de sydd det sammen til å bli en helaftens spillefilm.
De dårligste først
Alle disse kortfilmene finner sted på en bensinstasjon langs en riksvei på Østlandet, og alle filmene er tenkt å være et lite stykke Norge som beskriver hva partiene står for, rent menneskelig. God ide. Flinke folk. Høye ambisjoner.
Første parti ut er Høyre, og det begynner ikke bra, med oppstyltet dialog som høres ut som en parodi på politisk satire, og litt vel mye ekkel tissemann på lerretet. Den neste tar for seg Senterpartiet. Her ligger konfliktene mellom by og land opp i dagen.
Høyre, i Morten Tyldums versjon
Det er bra for helhetsintrykket og gangen i filmen at de to etter min mening klart svakeste filmene vises først, nemlig de om Høyre og Senterpartiet. For etter det tar det seg faktisk kraftig opp. Først med en pussig vri på Kristelig Folkepartis syn på familiepolitikk og homofili, og så med en virkelig godbit, nemlig Fremskrittspartiet og hva de mener om U-hjelp.
Pungtert rammehistorie
De fleste av disse kortfilmene er laget i en småkunstnerisk og reklamefilmaktig stil. Jeg vil tippe at alle involverte har sett den svenske suksessen "Sanger fra andre etasje" minst én gang. For å myke opp den stilistiske følelsen i filmene, har den drevne regissøren Thomas Robsahm laget en slags rammehistorie om innehaveren av bensinstasjonen. Han spilles nydelig av Trond Høvik, og han er også den eneste som får noe særlig å spille på. Bensinstasjonseieren er liksom folket, eller velgermassen, mens kortfilmene rundt ham er de politiske partiene. Dette er en symbolikk som fungerer helt greit, selv om rammehistorien punkterer mot slutten.
Rosinen i pølsa
Frp, slik Terje Rangnes ser det
De to bidragene jeg likte best var de om Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Det får være en liten fjær i hatten til Erlend Loe at han har skrevet manus til begge to, noe jeg ikke var klar over da jeg så filmen. Disse to filmene er også de eneste som sier noe konkret om selve partiet, og det er kanskje det som gjør dem litt ekstra fengende.
Til slutt kommer selve rosinen i pølsa, nemlig Hans Petter Molands visjon om Arbeiderpartiet.
"Folk flest bor i Kina" er neppe noe mesterverk, men vel verdt å se likevel, bare for å få med seg de siste ti minuttene av filmen.
Av Ivar Winther
Lyd: 2.0 Prologic
Bilde: 1,85:1 A
Bonus:
- Kommentarer til alle delfilmene ved regissørene
- Bakomfilm til alle delfilmene
- Omtaler av regissørene
- Trailere