Flyktet med to år gamle Kashfa under armen

Hvordan kan en ung kvinne fra Rwanda tenke seg å flykte til Norge, det lille, kalde landet i nord? Ved å huske disse ordene som faren hennes, læreren og den tidligere ministeren, hadde fortalt henne da hun var seks år:

– Norge ligger nesten der verdenskartet slutter. De har et vakkert folk som drikker melk. Akkurat som tutsiene. Akkurat som oss. Og de er høye. Akkurat som oss.

Flyktet i 1992

Chouchou Uwera (51) sitter i leiligheten sin i Ås og skal fortelle om hvordan hun flyktet fra Rwanda til Norge. De tynne gardinene er trukket for, på veggen henger det malerier og ett eneste fotografi – et stort bilde av henne og sønnen Kashfa mens de var i Rwanda for å spille inn kveldens episode av «Hva har du i bagasjen, Kash?».

I dag er sønnen Kashfa King Gashamura blitt 23 år, programleder i NRK Super og spiller Mowgli i Det Norske Teatrets oppsetning av Jungelboken. Han har vært med i Hotel Cæsar, spilt i NRK-serien Taxi, i En midtsommernatts drøm på teateret i Drammen og i musikalen Hair på Chateau Neuf.

Da Chouchou flyktet i 1992, var det med to år gamle Kashfa under armen. I 1994 ble mellom 800.000 og én million mennesker drept i folkemordet i Rwanda.

Når hun blir bedt om å fortelle historien om flukten, begynner hun på denne måten:

– Mannen min, Paul, var 20 år. Han var i Kenya på en forretningsreise, og skulle komme tilbake etter to uker.

Alene med barnet

Mens Paul var borte, kom en prest til huset hennes. Han var fra Ugada, men var tutsi, akkurat som henne selv, mannen Paul og lille Kashfa på nesten 2 år.

– Han fortalte meg at de hadde begynt å drepe tutsier. Vi måtte reise. Reise med en gang.

– «Du må dra», sa presten. «Nå!»

– Jeg begynte å gråte. Jeg visste ikke hvor mannen min var eller hva jeg skulle tenke. Men jeg skjønte at det var alvorlig. Selv om dette var før den verste delen av folkemordet i 1994, hadde de begynt å drepe mennesker rundt om i landet. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta med meg fra huset. Jeg endte opp med å ta 3000 dollar, ingenting annet. Kash bar jeg under armen.

Tømt for mennesker

Chouchou ble kjørt til grensen til Uganda. På dette tidspunktet var hun ferdig utdannet sykepleier, hun hadde studert i Kenya og bodde ikke langt fra grensen. Mannen hennes Paul var politisk aktiv og hadde laget en motstandsgruppe med tutsiledere. De kom begge fra velstående familier.

– Jeg fikk streng beskjed om ikke å oppgi pappas etternavn. Jeg måtte bare bruke Chouchou, så ingen skjønte at jeg var tutsi.

Men da de kom til grenseposten var det ingen mennesker der.

– Det var helt stille. Ingen folk. Vi krøp rundt i busker og kratt. Jeg var forsiktig med å stikke hodet opp, jeg ville ikke at noen skulle se meg. Plutselig så jeg at det lå døde mennesker i gresset. Det var derfor det var så stille. Det var ingen andre der. Kun oss og de døde som lå på bakken.

Omsider reiste de seg og gikk inn i Uganda - fortsatt med Kashfa på armen.

– Vi gikk forbi en butikk, den var drevet av en tutsi, fortalte den ugandiske presten meg. Butikken pleide alltid å være åpen, men den var tom og stengt nå. Kanskje fordi innehaveren var drept? Hvor var mannen min, var han kanskje også drept? Vi visste ingenting.

Vekk fra Afrika

Den ugandiske presten var med hele veien. Chouchou hadde aldri sett ham før. Og etter at hun forlot Uganda så hun ham aldri igjen.

– Han sa at jeg ikke kunne være i Uganda. Kanskje ville militsen lete etter meg her, kanskje ville de drepe meg.

Presten fortalte henne hva hun måtte gjøre: Ta pengene dine, kjøp en bussbillett inn til hovedstaden Kampala. Deretter kjøper du et pass og bestiller en flybillett ut av Afrika.

Det var det Chouchou ville. Ut av Afrika.

– Jeg visste ikke hva som foregikk. Men jeg visste at jeg måtte komme meg bort. Afrikanere drepte hverandre. Jeg ville ikke være i nærheten av en eneste afrikaner, jeg ville bort fra dem alle sammen, forteller hun.

Til landet med de høye

Presten ringte en mann som kunne hjelpe henne med pass og flybilletter. Hvor vil du dra?, spurte presten henne, på vegne av hjelperen.

– Jeg tenkte på Canada og Storbritannia. Men så kom jeg på en historie som pappa hadde fortalt meg da jeg var seks år. Den handlet om Norge.

Hun tenkte historien som faren hennes hadde fortalt. Historien om landet som lå langt borte, men hvor folket lignet på tutsiene: de drakk melk og var høye.

Chouchou hadde bestemt seg. Hun skulle til Norge. I England var det mange afrikanere, hun ville til et land hvor det ikke fantes noen fra hennes kontinent.

– Det er pappas historie som gjorde at jeg endte opp i Norge. Han var min beste venn. Jeg var yngst i søskenflokken, og kanskje litt bortskjemt. Pappa betydde alt for meg. Pappa og mannen min.

Asylmottaket på Tanum

Innen det hadde gått et døgn fra hun kom til Uganda, reiste hun videre. Først til et mellomstopp i England, deretter til Norge.

– Jeg gråt ikke på hele turen, jeg hadde bare grått da jeg så alle de døde menneskene i gresset.

To år gamle Kashfa gråt heller ikke en eneste gang. Ikke før de kom på flyet til Norge.

– Det var helt forferdelig. Kashfa begynte å gråte, og han gråt som om det aldri skulle ta slutt. Han var sliten og hadde ikke spist.

Etter at flyet landet ble hun tatt med til politiet. Hun fortalte hvorfor hun hadde flyktet. Kashfa gråt fremdeles.

– Jeg hadde aldri hørt ham gråte på den måten før.

Den lille familien på to ble tatt til Tanum.

– Vi var der i tre uker. De som jobbet der tok så godt vare på oss, forteller Chouchou.

På fjerde forsøk

Etter Tanum reiste de videre til et asylmottak i nærheten av Ås. Der var det irakere, iranere og bosniere. Ingen var fra samme land som Chouchou.

Mens Kashfa så ut til å trives i Norge, bar moren på minnene fra det hun hadde sett i Rwanda. Hun visste ikke hva som hadde skjedd med familien der hjemme.

Hun visste heller ikke om mannen var i live, om han noen gang kom tilbake fra forretningsturen i Kenya. Chouchou hadde ennå ikke hørt noe.

– Jeg tenkte dårlige ting. Jeg spiste ikke. Jeg gråt, og ventet på at Paul skulle kontakte meg. Men ingen visste hvor mannen min var.

Chouchou fikk avslag på asylsøknaden tre ganger.

Hun gikk på norskkurs, men det var vanskelig å lære det nye språket. Chouchou ble sendt på sykehus i to uker, hun var underernært og utmattet.

Chouchou fikk innvilget oppholdstillatelse da hun søkte for fjerde gang. Etter ett år på asylmottak visste hun at hun fikk lov til å bo i Norge.

Holdt hverandre i live

Da falt det seg naturlig å bli boende i Ås. Fem år gamle Kashfa likte seg godt i Norge, men savnet å ha en pappa.

– Da Kashfa var fem, begynte han å spørre hvor pappaen hans var. Alle de andre barna hadde pappaer. På dette tidspunktet tenkte jeg at mannen min Paul var drept. Pappa og mamma var også drept. Jeg bare visste det, sier Chouchou.

Hun fortalte Kashfa at han ikke hadde noen pappa lengre.

– «Din pappa er død. Min pappa er også død», sa jeg. Men Kashfa er heldig, han har i alle fall en mor.

Og hun er sikker på at det er Kashfa som er grunnen til at hun er i live.

– Det var stunder etter at jeg kom til Norge hvor jeg bare hadde lyst til å dø. Men Kashfa holdt meg i live. Han var den eneste grunnen til at jeg ville leve videre, sier Chouchou.

Paul, som var mannen til Chouchou og faren til Kashfa, ble aldri funnet.