NRK Meny
Normal

Mislykket filmprosjekt fra The Flaming Lips

Denne oppgaven ble for stor for rockerne fra Oklahoma.

Flaming Lips

Bilde fra Flaming Lips' konsert på Roskilde i 2007.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Bandet The Flaming Lips har laget film som nå er ute på DVD. ”Christmas on Mars” er en science fiction b-filmpastisj med et uhøytidelig og campaktig preg.

The Flaming Lips har aldri vært kjent for å tenke smått. Den senere delen av karrieren har de vært kjente for storslått og vindskeiv psykedelisk rock. De har allerede prestert et par definitive albumklassikere som også har gitt dem betydelig kommersiell suksess. En rekke konserter og festivaljobber i Norge har vært spektakulære show med en høyteknologisk miks av absurd dokketeater, performancekunst og pur rock’n roll.

Når the Flaming Lips nå går til filmen, er fallhøyden stor. Selv om det er noe naivt og sympatisk over prosjektet ”Christmas on Mars”, tryner de så det suser.

Ironisk distanse og humor

”Christmas on Mars” har vært under arbeid siden 2001. Filmen er en miks av tidlig David Lynch og science fiction fra 1950-tallet, av aller billigste og amatørmessige sort. Type kultregissør Ed Wood, også kjent som tidenes verste filmskaper. Men her er det gjort med ironisk distanse og humor.

Julen reddet

For det meste er det bandmedlemmer, familie og venner foran og bak kamera. ”Christmas on Mars” foregår på en romstasjon som får tekniske problemer rett rundt jul. I møtet med kosmos og et mulig endelikt er de som befolker stasjonen i ferd med å slukes av eksistensielle traumer og galskap. Dette er en barnlig hyllest til det lille menneskets overlevelsesevne og den livgivende julen, som i dette tilfellet reddes av et fjollete romvesen spilt av The Flaming Lips fronfigur Wayne Coyne.

Dørgende kjedelig

Coyne har også regien på ”Christmas on Mars”. Filmen er spilt inn hjemme i hagen hans i Oklahoma og på industriområder i nærheten. Det er også han som må ta støyten for at det som kunne blitt søtt sjarmerende og herlig bisarrt, kun er blitt dørgende kjedelig.

Håpløs dialog

Enkelte bilder og sekvenser har en viss poesi i seg. Men å basere filmen så tungt på dialog, som filmskaperne tydelig ikke behersker, er et skikkelig feilgrep. Mer som løsrevne seriemonologer, blir dette en utydelig historie og veldig tregt og endeløst repeterende. Utallige transportscener med komatøse figurer som vandrer gjennom lange ganger og svære månelandskap og gjennom diverse dører og luker, gjør det til en prøvelse å holde ut de 86 minuttene filmen varer.

Filmmusikken

Utgivelsen ”Christmas on Mars” inkluderer også en CD med filmmusikken, som er helt instrumental. Musikken fungerer egentlig bedre uten filmen, for den er stemningskapende nok til å skape egne bilder hos lytteren. Men dette blir likevel aldri mer enn orkestrerte melodiske fragmenter, elektroniske pulser og ambiente klangflater som sjeldent blir interessant nok til å tåle konsentrert lytting.

Styr unna

Pakka ”Christmas on Mars” kan være dum og speisa nok til å gå hjem hos noen blant den mest velvillige fansen. For oss andre er det bare å styre unna og vente på mer av det dette ellers så glimrende bandet kan best – nemlig rock’n roll.