Feelgood-teater om døden

Per Jansen takker for seg som skuespiller med «Minus 2», som hadde norgespremiere på Nationaltheatret i helgen.

Stykket er en lun fransk komedie om å nærme seg døden med åpne øyne og humøret i behold.

Etter å ha fått diagnosen uhelbredelig lungekreft og med kun en uke igjen å leve, finner Paul (Jansen) ut at livet er for kort til å tilbringe resten av det i sykehussenga.

Sammen med den like dødsdømte romkameraten Julius (Sverre Anker Ousdal) stikker han av fra sykehuset.

Lite dramatikk

Det blir ingen dramatisk flukt. De to herrene i pysj, den ene med infusjonsstativet på slep, drar seg av gårde i novemberkvelden uten retning, mål og mening.

Underveis møter de en gravid kvinne som trenger hjelp, og mens de hjelper henne, konfronterer de hverandre med livene de har levd – på godt og vondt.

De åpner seg for hverandre, bearbeider hendelser og forsoner seg med sin skjebne.

Medhårs

Men ikke uten en god porsjon lun komedie. Dette er feelgood-teater, teater uten motstand, teater som stryker en med hårene.

Musikken som spilles, er av Chopins nocturner. Lite overrasker, med andre ord. Men det er også teater som berører – dette er en forestilling som innbyr til forsoning med den døden som en gang kommer, og med livet man har levd. Når det snakkes om døden, er latteren aldri langt unna.

Dette er ikke et stykke som tar opp angsten for å dø, men snarere det rolige i å forsone seg med at slik går det med oss alle.

Troverdighet

Synd er det derfor at forestillingen har en del sentrale troverdighetsproblemer. Allerede fra starten, når de to gamle får beskjed om uhelbredelig kreft, skjer dette på en måte som aldri ville hendt i norsk helsevesen.

Man slenger ikke om seg med fatale budskap, slik det nærmest skjer her. I seg selv kunne dette vært greit nok, men når scenen gir inntrykk av å i størst mulig grad etterligne en sykehussituasjon, skurrer det allerede fra starten.

Troverdighetsproblemene sitter også i kostymevalg og i karikerte karakterer.

Bipersonene, og da særlig de mannlige bipersonene (spilt av Anders Mordal), ikles unødvendig snodige parykker. De skal sikkert være morsomme, men Mordal er en god komedieskuespiller, han trenger ikke fjasete parykker for å bevise det.

Den ene av karakterene hans, en selvmordskandidat, blir for overdreven både i kostyme og maske, men også tekstmaterialet er dårlig på denne karakteren. Det er helt unødvendig i dette stykket, og oppsetningen taper en del på disse detaljene. At dramaturg og regissør ikke har tatt tak i dette, er merkelig.

Levd liv

Men om man ser bort fra dette, er «Minus 2» en forestilling med mange fine scener. De er det Jansen og Ousdal som står for. Samspillet mellom de to flyter svært fint, og de holder forestillingen oppe med en ro som bare eldre mennesker klarer å fremkalle.

Refleksjonene de gjør seg over livet og døden skaper gode rom i forestillingen, og det gir tid til å kjenne på følelsen av forgjengelighet.

Sverre Anker Ousdals gode smil er kanskje det som gjør størst inntrykk i forestillingen. Akkurat det er sjelden vare i teateret, et slikt smil fremkalles bare av levd liv.

Selv om forestillingen har sine svakheter, er det likevel en fin opplevelse, mest av alt på grunn av de to herrene i pysj.