Siden urpremieren på teaterversjonen av Ingmar Bergmans kjente film «Fanny och Alexander» ved Nationaltheatret i 2009, har både Dramaten i Stockholm og Det kongelige Teater i København gitt seg i kast med samme oppgave. I helgen var turen kommet til Den Nationale Scene i Bergen.
Ærlig, enkelt
Forestillingen er et ærlig, men også enkelt forsøk på å formidle essensen i Bergmans film. Noen grep er gode, andre mindre gode, men totalt er dette en forestilling som ikke helt klarer å lande støtt.
Det har noe med størrelsen på scenerommet å gjøre, og med antall skuespillere. Men det har mest å gjøre med hvilke overordnede grep som driver historien fremover. Men det skal sies: Selve historien er tydelig og gjenkjennelig for den som kjenner filmen.
Dukketeater
Det første som skjer, er at Alexander etablerer en lite dukketeater i det ene hjørnet av scenen. Gjennom dukketeateret filmes han, og publikum ser via projisering på veggen hvordan Alexander arrangerer dukketeateret, gjør klar scenografien og setter dukkene på plass.
Så går han bort fra dukketeateret, men kameraet følger ham fortsatt, og plutselig ser vi alt som skjer på scenen gjennom dette dukketeaterfilteret. Et spennende grep som dessverre kun innleder og ikke tas opp igjen før mot slutten. Hadde dette blitt videreført, kunne historien vært en helt annen, og den kunne sagt mye interessant om ulike verdener og virkeligheter.
Voksne
Historien begynner, som i filmen, julekvelden. Juleevangeliet er spilt ut, og Ekdahl-familien er klar for julefeiring.
Men gjennom hele denne første delen av stykket er det voksenrollene som dominerer – noe de egentlig gjør stort sett gjennom hele stykket.
Alexander-figuren kunne med fordel blitt brukt mer – siden det tross alt er han som setter hele forestillingen i gang borte fra sin dukketeaterkrok.
Laterna Magica
Kulissene er inspirerte av Bergmans barndom. Da han var liten, ønsket han seg veldig en Laterna Magica, datidens lysbildefremviser. Han fikk det ikke, men byttet en til seg mot 100 tinnsoldater. Det og dukketeateret vekket hans interesse for teater.
Scenografien, som er smart løst, er inspirert av Bergmans Laterna Magica. Selve scenografien består av vegger som heves og senkes, og der motivet eller dekoren på en eller annen måte dobles og gis et Laterna Magica-preg.
Effekten er fin, det er bare synd at selve motivene er som hentet ut av en tegneserie. Store, naive og skrudde husvegger skal speile en type virkelighet, men effekten det gir, er tegneserieaktig og preger oppfatningen både av stykket og spillet.
Det oppleves, i alle fall i starten av stykket, som hektisk på grensen mot karikert. Men dette siste kan også hende er en måte å kompensere for liten plass og bevegelsesmuligheter på.
Spillet er preget av lite imponerende stemmebruk, store fakter og høy fart – i alle fall hos deler av ensemblet.
Leve livet
Fanny og Alexander på Den Nationale Scene er en historie om ulike måter å velge å leve livet på. Kontrastene er store mellom teatervirkeligheten og biskopboligen.
Den intense tryggheten mangler i Ekdahlhjemmet like mye som dysterheten mangler i bispegården. Men det er like fullt en historie om ulike syn på livet. Scenene hentet fra teateret er fine, og Alexander kunne vi gjerne sett mer av.
Øyet
Men det mest interessante skjer etter teppefall. Etter applausen, når det hele er over. Da fjernes alt av scenografi og staffasje, skuespillerne står tilbake på en naken scene, og et projektorøye lyser mot publikum.
Det har gitt oss en virkelighet, nå skrus den av. Det lå noe interessant i dette øyeblikket, noe som kunne ha sagt uventede ting om de mange verdener Bergmans film presenterer. Men det var litt vanskelig å få det med seg – og dessuten var jo forestillingen slutt.