NRK Meny
Normal

Et eksklusivt intervju med verdens kuleste fyr

På sin nye plate gir indiehelten Mac Demarco ut adressen sin, og inviterer folk til å komme innom på en kopp kaffe. NRK inviterte han på kaffe før den utsolgte konserten i Oslo.

Mac Demarco

MAC DEMARCO: NRK møtte en sliten Mac Demarco før den utsolgte konserten på Rockefeller i Oslo.

Foto: Daniel Eriksen / NRK

Gjennom en lang karriere som journalist skriver man saker om alle mulige slags rare greier.

Det finnes likevel en fellesnevner, nemlig å etterstrebe objektivitet. Det er en journalists oppgave å gi en nyansert, nøytral og upartisk fremstilling av enhver sak.

Det er ikke tilfelle i saken du nå leser. Med velsignelse fra min redaktør ble denne saken skrevet uten et snev av objektivitet.

Grunnen? Mac Demarco er verdens kuleste fyr.

Kanadieren Mac Demarco fikk sitt gjennombrudd med albumet «2» i 2012, selv om blodfansen kanskje vil hevde at forløperen «Rock And Roll Night Club» er best. Siden den gang har han gitt ut kritikerroste «Salad Days» og den ganske så ferske «Another One», som han nå turnerer med.

Mac Demarco lager fantastisk musikk med et veldig tydelig særpreg.

Du kan kalle det skranglerock, indie, slacker-rock eller blue wave, selv kaller han det «jizz jazz». Det gjør han så bra at han har blitt musikkpolitiet Pitchforks nye gullgutt.

Men det er ikke bare musikken som har gjort han så populær. Det er karakteren, personen og ikke minst artigfransen Mac Demarco som har gitt musikeren kultstatus som både et komisk geni og en gjennomført hyggelig fyr.

På sin nyeste plate inviterer han fans til å komme og besøke han og ta en kopp kaffe i hans nye hus et stykke utenfor New York. For at alle skal finne frem leser han for ordens skyld opp adressen sin. Det har ført til at hærskarer av raringer har besøkt det merkelige lille huset han nettopp kjøpte.

Da han skulle lansere plata inviterte han også fansen til å komme på en stor grillfest, så lenge man tok med mat selv. Det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det var Mac selv som sto for grillingen.

Han lager hysterisk morsomme og absurde musikkvideoer, har jobbet som stuntreporter for MTV og har alltid en vits på lager når han blir intervjuet.

Kommer det da som noen overraskelse at jeg ville drikke kaffe med han, og samtidig få spørre om alt jeg lurte på?

Artikkelen fortsetter under videoen.

– Hei Mac! Hvordan går turneen?

– Jeg har akkurat kjørt åtte timer fra Stockholm og jeg vet ikke hvor resten av bandet er, de kjørte en annen bil. Men det går bra, altså. Vi skulle hatt lydsjekk for godt over en time siden, men det ordner seg nok.

– Blir det mye drikking og sene kvelder på turneen, eller har du blitt for gammel til det allerede?

– Vi drikker ikke hver kveld, bare for å drikke. Det gjorde vi før. Alt var liksom så tilgjengelig i begynnelsen. Nå pleier vi bare å gå ut og drikke hvis vi har venner i byen vi spiller i. Men vi turnerer de samme byene for tredje gang, så vi begynner å kjenne folk nesten overalt.

– Kan du fortelle litt om hvordan du lagde «Another One»?

– Jeg lager all musikken min hjemme. Men nei, jeg vet ikke, den ble vel til som de andre platene? Livet mitt fungerer på den måten at jeg turnerer til jeg blir lei, og så skriver jeg en plate. Så blir jeg lei av å sitte hjemme, og da drar jeg ut på turné igjen.

– Hvordan har suksessen med musikken forandret livet ditt?

Mac Demarco

GLADGUTT: Mac Demarco er opptatt av godt humør når han spiller konsert. Her er han i kjent positur på Coachellafestivalen.

Foto: Frazer Harrison / Afp/NTB Scanpix

– Ikke så mye, egentlig. Jeg har samme venner som jeg hadde før. Jeg har litt mer penger nå, så jeg slipper å ha en jobb. Det er ganske digg. Men det er ikke som om jeg har et stort hus eller noe.

– Den største forskjellen er vel at folk kjenner meg igjen noen ganger. Annet enn det er det lite, jeg er fortsatt den samme fyren.

– Her om dagen sa noen til meg: «Hvis jeg skulle vært kjendis, ville jeg vært Mac Demarco-kjent. Ikke alle kjenner meg igjen, men de som gjør det går helt «crazy». Er det sånn?

– Ja, litt. Jeg klager ikke!

– Av og til blir jeg kjent igjen steder jeg ikke hadde trodd folk hadde hørt om meg. Da blir jeg litt sånn: «Hæ? Kjenner de meg igjen her? Hva er det som foregår!» Men det er bare hyggelig.

– Helt på slutten av plata leser du opp adressen din og ber folk komme på besøk. Hvordan har det gått?

– Det har kommet mye folk innom. Jeg har ikke vært der på et par måneder, så jeg vet ikke hva som skjer nå. Men ja, det kom mye folk. Det var en rar idé.

– Hvilke folk kom innom?

– Unge folk, gamle folk, alle mulige folk. Fellesnevneren er vel at de er ganske rare. For du må være ganske rar for å dra hjem til noen som bare har laget noe musikk du liker.

– For du bor ikke akkurat på Manhattan. Kan du fortelle meg litt om Far Rockway, og hvorfor du flyttet dit?

Mac Demarco

MAC DEMARCO: Mac bruker en fast besetning av sine gamle kompiser. De heter (f.v.) Joe McMurry, Andrew Charles White og Pierce McGarry.

Foto: Frazer Harrison / Afp/NTB Scanpix

– Jeg ville bo i et hus igjen. Jeg bodde i leilighet i Montreal og på et veldig lite sted i Brooklyn. Så jeg dro ned dit, så huset, og kjøpte det. Det er ganske avsidesliggende, men det går tog dit.

– Jeg har hørt du har din egen strand?

– Ja, men jeg ville ikke svømt i vannet der.

– At du inviterer fans på kaffe, grillfest og sånt har ført til at fansen har fått et veldig personlig forhold til deg, stemmer det?

– Ja, det vil jeg si.

– Hvorfor gjør du disse tingene?

– Jeg har alltid likt å gå dypt inn i artister og band jeg liker. Lese alt som skrives om dem, se alle videoer på Youtube og sånt. Jeg tror fansen min liker det samme, så da må jeg fortsette å lage ting de kan dykke ned i.

Mac Demarco

RØYK: Mac Demarco er storrøyker, noe han også er tydelig stolt av. han har en forkjærlighet for sigarettprodusenten Viceroy, som han også har skrevet en sang om. I Norge må han ty til Marlboro.

Foto: Daniel Eriksen / NRK

– Det er mye humor med deg, både på scenen, på Youtube og i tekstene og musikken din. Har du alltid vært sånn?

– Ja, jeg tror det. For meg er det å fremføre noe ganske latterlig i seg selv. Det er en rar ting å gjøre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det ligger ikke i min natur å være en sånn «cool guy» på scenen. Det er sånn jeg er satt sammen.

– Jeg spiller med vennene mine, og vi vil bare ha det gøy sammen. Jeg tror publikum slapper av og koser seg hvis vi slapper av og koser oss.

– Hva mener du må til for å holde en god konsert?

– Det er fint hvis spillestedet er fint, at lyden er bra og sånt. Men vibben mellom publikum og bandet er viktigere. Det gjør ikke noe at anlegget suger eller at basslyden er dårlig hvis stemningen er god. Hvis alle har hatt det gøy synes jeg det er en god konsert.

– Å gå på konsert er ikke som å gå på en kunstutstilling. Publikum er like viktig som bandet som står på scenen.

– Dere pleier å spille en del veldig utradisjonelle coverlåter, i hvert fall for et indieband, som «Enter Sandman» av Metallica. Hvorfor spiller dere akkurat disse låtene? Er det med ironisk distanse?

– Vi setter oss aldri ned og snakker om hvilke coverlåter vi skal spille, for det er jævla teit. Men greia er at alle som har lært å spille gitar kan noen klassiske grunnriff. AC/DC, Metallica, Black Sabbath og sånt. Alle kan disse. «Stairway To Heaven», «Tears In Heaven». Du vet. Ingen kan hele sangen, men man kan riffet. Det er sånne sanger vi spiller.

– Liker du låtene?

– Ja, noen av dem. De er jo helt vilt «cheesy», men det gjør dem ikke nødvendigvis dårlige. Det er min hommage til unger som lærer seg å spille gitar.

– Hvordan ble du interessert i musikk?

– Det første jeg likte var new wave-band fra åttitallet. Human League, Squeeze og sånt. Mye av musikken kom fra dataspill-soundtracks. Jeg merket tidlig at jeg ville høre ting om og om igjen, helt til jeg ble lei. Så det var veldig bra at jeg fant Beatles, for de har ikke én dårlig låt.

– Det som fikk meg til å ville spille i band var at jeg så andre folk på min alder som gjorde det. Kule folk.

– Hvordan endte du opp i det bandet du spiller i nå?

– Det gikk noen år, da jeg bodde i Montreal, uten at jeg spilte så mye. Men jeg spilte inn «Rock And Roll Night Club», og jeg synes ikke det hørtes ut som det jeg hadde laget tidligere. Så da måtte jeg ha et nytt navn. Det var plateselskapsfolka som synes jeg burde bruke mitt eget navn.

– Ja, for innenfor din musikksjanger er det litt spesielt å bruke sitt eget navn?

– Ja, det er kanskje det. Jeg har alltid tenkt at det høres ut som en italiensk house-dj. Mac Dimarco, liksom.

– Det er et kulere navn enn Daniel Eriksen, i hvert fall.

– Nja, jeg vet ikke helt. Det er jo et vanlig navn, men da har du muligheten til å bli den Daniel Eriksen som folk kobler det navnet til. På den måten er det bra at det er vanlig.

– Som John Smith fra Pocahontas?

– Ja, akkurat.

– Jeg har sett at mange på konsertene dine har begynt å kle seg som deg. Hva tenker du om det?

– Jeg føler meg ikke som noe stilikon, akkurat. Det er jo en type klær jeg liker å ta på meg. Jeg liker Vans-sko, posete bukser og T-skjorte. Det er ikke mer spesielt enn det.

– Det begynte med caps-greia. Men det var ikke jeg som fant opp å gå med caps, liksom. Men noen ganger har halvparten av folka i publikum på seg sånne klær, da tenker jeg «what the fuck». Det er helt trippy.

– Var du sånn som ung? Kledde du deg som dine helter?

– Ja, litt. Jeg husker at jeg hørte The Strokes og kopierte stilen til Albert Hammond Jr. Men jeg fant raskt ut at den stilen ikke funka.

– Den stilen jeg liker kommer fra at man ikke skal prøve å kle seg som en rockestjerne. Jeg liker å kle meg som en arbeider. 90-tallets nerdete graffiti-gensere er noe jeg er veldig glad i.

– Blir du irritert av at folk stjeler stilen din?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg kan ikke det, for klærne mine er ikke så spesielle. Connan Mockasin, de har syke klær. Jeg elsker det bandet, men de har på seg syke klær. Det hadde vært noe annet hvis folk kledde seg som dem.

– Men sånn som deg. Du har jo på deg Vans.

– Jepp, det stemmer.

– Nettopp. Du har ikke på deg Vans fordi jeg har på meg Vans, du har bare på deg Vans.

Plutselig går døren opp. Resten av bandet har heldigvis innfunnet seg på Rockefeller, samtidig som de aller sterkeste tilhengerne av Mac og gjengen begynner å stille seg i kø utenfor lokalet.

– Jeg må nesten stikke, vi må jo ha en liten lydprøve.

– Den er grei, takk for praten!

– Takk det samme. See you later, God bless.