Udrag fra foredraget:
Historien om fosterdiagnostikken begynner tidlig på 1970-tallet. Da kommer fostervannsprøvene – prøver som består i å suge ut fostervann med en nål gjennom den gravides mange, som man så kan undersøke blant annet med tanke på kromosomfeil hos fosteret. "Mongolisme" var det man fryktet den gang. Downs syndrom kaller vi det i dag.
Fosterdiagnostikken oppstår altså på samme tid som kvinnefrigjøringen for alvor får gjennomslag i samfunnet. Retten til selvbestemt abort blir en av de viktigste kampsakene. Men fosterdiagnostikk og selektiv abort er ikke et tema i offentligheten. Ikke ennå. Først på 1980-tallet skjer det noe. Abortloven er da vel i havn. Kvinnene har vunnet frem med selvbestemt abort frem til utgangen av 12. svangerskapsuke. Debatten flater ut.
Men noe skjer i samfunnet. Nye medisinske teknologier har oppstått og i økende grad tas de i bruk. Særlig er det ultralydteknologien som kommer for fullt, og som markerer at noe nytt er i emning i svangerskapsomsorgen. En rekke politikere aner farer ved den nye teknologien. Muligheten til å kikke inn på fosteret, gir mulighet til å avdekke uhelbredelige tilstander hos fosteret. Skal man kunne ha en rett til abort også i slike tilfeller?
Vendepunktet i biopolitikken - fra samfunn til individ?
Svaret på det spørsmålet oppleves ikke enkelt for politikere og andre engasjerte. Den store abortdebatten har nettopp lagt seg. Er man ikke ferdig med denne debatten nå? Men etter hvert danner det seg en politisk allianse som mener at man ikke er ferdig med debatten. Eller rettere sagt at det er en helt ny debatt man står overfor.
”Vendepunktet i biopolitikken” er midten av 1980-årene kalt. Fra nå av blir medisinsk teknologi et tema i offentligheten. En kritisk allianse oppstår mellom partiene H, SV, KRF, V og Sp. En mer teknologioptimistisk allianse oppstår mellom AP og FrP. Alliansene er ikke et forbigående blaff i norsk politikk. De holder seg gjennom 80-tallet, gjennom 90-tallet og først i 2004 slår alliansene sprekker. En 6-år gammel gutt med en alvorlig, arvelig blodsykdom var årsak til det. Mehmet het han.
Hvorfor mente så noen at ultralydteknologi og fostervannsprøver reiste nye spørsmål som ikke var behandlet i den gamle abortdebatten? Hvilke begrunnelser ga de? ”De” gav en rekke ulike begrunnelser, og det har sammenheng med at ”de” refererer til ulike grupperinger. Sterkt på banen var de funksjonshemmedes organisasjoner og deres talspersoner. Ny medisinsk teknologi som ga mulighet til å velge bort funksjonshemmede på fosterstadiet, ble ansett som en trussel mot funksjonshemmede menneskers interesser og en trussel mot deres menneskeverd.
De funksjonshemmedes kamp for integrering og inkludering gjennom tilstadighet å påpeke at funksjonshemming primært forårsakes av et samfunn som ikke er tilrettelagt for alle, og ikke gjennom individuelle funksjonsnedsettelser, hadde vært suksessrik. Nå truet medisinsk teknologi denne kampen nettopp ved at den syntes å dreie fokuset vekk fra den politiske kampen, og i stedet over mot individet (dvs fosteret) med en funksjonsnedsettelse. Det ble individet som var feilen, og ikke det samfunnet som hindret bestemte mennesker fra å blomstre.
Er fosterdiagnostikk en form for eugenikk?
Utover 1980 og 1990-tallet øker også den historiske interessen for den medisinske genetikkens forhistorie. Både i Sverige, Norge og Danmark avslører man et mørkt kapittel i sosialdemokratienes barndom og ungdom hvor tvangssteriliseringer av mennesker som ble betraktet som annerledes var vitenskapelig begrunnet politikk. Som kjent gikk dette hardt ut over taterne.
Eugenikk har dette gjerne blitt kalt, denne tanken om å forbedre en befolknings arvemateriale og å redusere sosiale problemer gjennom kombinasjonen av genetisk forskning og politisk handling. Avsløringene omkring den eugeniske tankegangen i de nordiske landene både før og etter andre verdenskrig, medførte at en rekke kritikere ønsket å se fosterdiagnostikken i forlengelsen av den eugeniske praksisen. I et slikt perspektiv begynner ikke historien om fosterdiagnostikk på 1970-tallet, men snarere 100 år tidligere da Francis Galton (bilde), fetteren til Darwin, hadde vind i seilene med sine tanker om kvalitetskontroll i reproduksjonen.
Fosterdiagnostikken kan lykkes der tvangssteriliseringene feilet. De åndssvake forsvant ikke fordi om man hadde en steriliseringslov. Men mennesker med Downs syndrom kan etter hvert bli borte fra samfunnet om fosterdiagnostikken er effektiv nok. Om fosterdiagnostikken representerte kontinuitet med eugenikken, var denne teknologien grunn til å frykte, syntes mange funksjonshemmede.
De funksjonshemmede fikk støtte av Kirken, som gradvis endret sin kamp fra en kamp mot selvbestemt abort til en kamp mot selektiv abort. Kirken argumenterte også ut fra et menneskeverd perspektiv. Fosteret har i Kirken alltid blitt ansett som den svake part som behøver ekstra beskyttelse. Men etter hvert kom behandlingen av det syke fosteret til å spille en helt spesiell rolle i Kirken, nemlig som et symbolsk uttrykk for at menneskeverdet også gjelder for de svake, de syke og de funksjonshemmede.
Kirken innså sakte men sikkert at også den hadde syndet i beskyttelsen av de svake og sårbare. Kirken måtte ta et vesentlig ansvar for den kritikkverdige behandlingen av taterne i det norske samfunnet, og for ukritisk å ha spilt på lag med makten. Muligens bidro denne selvransakelsen til Kirkens ny-kritiske holdning til fosterdiagnostikk.
Feministisk kritikk
Men den gruppering som kanskje bidro mest til at kritikken og skepsisen mot de nye medisinske teknologiene ble så sterk i Norge og en rekke andre land, det var overraskende nok nasjonale og internasjonale grupperinger av feminister. Det viste seg at en rekke av tilhengerne av retten til selvbestemt abort, var motstandere av fosterdiagnostikk og selektiv abort. Nettopp i et parti som SV vil vi finne flere av disse. Dette standpunktet har undret mange i debattene om fosterdiagnostikk de siste årene. For at vi skal kunne vurdere det, må jeg si litt mer om hva det går ut på.
Feminister som er kritisk til fosterdiagnostikk trekker et skarpt skille mellom ønskede og uønskede graviditeter. Uønskede graviditeter er uproblematisk å avslutte fordi fosteret ikke antas å være en person. For en feminist kjennetegnes personer av relasjonelle bindinger, og ikke av abstrakte evner, anlegg eller potensialiteter.
I en ønsket graviditet har bindingen mellom mor og foster funnet sted. Relasjonen er der, og et vesenstrekk ved kvinner (og menn som ikke stenger igjen for de kvinnelige sidene av seg selv) er ønsket om å ivareta og utvikle slike relasjoner. Sett nå at en gravid kvinne takker ja til et tilbud om fosterdiagnostikk, og man finner at fosteret har en alvorlig, uhelbredelig tilstand. Kvinnen ”tilbys” da å oppheve og destruere relasjonen til fosteret, noe som gjør at hun på en måte tilbys å handle i strid med grunnleggende trekk ved sin natur.
Nå kunne jo dette sikkert forsvares dersom man vektla at fosteravvikene er så alvorlige at det derfor er god grunn til kutte båndene. Men nettopp denne tanken bestrides også av en rekke feminister. For her ser man medisinerne og fosterteknologien som spydspiss for samfunnets perfeksjonsjag. Jakten på det perfekte som skjønnhetsindustrien, kulturindustrien og reklamen ”påtvinger” kvinnen, slår også inn i svangerskapet og skaper en redsel for det ”uperfekte” og for at man ikke skal kunne elske et funksjonshemmet barn.
Hør hele foredraget torsdag 21. oktober kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag 23. oktober kl. 7.03, i P2!
Berge Solberg
f. 1969, er dr.art i filosofi og førstemanuensis ved institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap ved NTNU i Trondheim. Hans fagområde er medisinsk etikk og bioetikk. Ved siden av en rekke artikler har han forfattet bidrag til flere bøker om etikk, og kommer i 2005 med en egen bok om "Bioteknologiens etikk" (s.m. K.Myskja). Se også bioetisk forskning ved NTNU.
