En lesning av Jackson Pollock

Frem til 21. september kan man på Standard (Oslo) oppleve nye arbeider av den unge, norske, New York-baserte kunstneren Gardar Eide Einarsson.

Utstillingen har fått tittelen ”No Chaos, Damn It!” som er et berømt sitat fra den kjente modernistiske maleren Jackson Pollock. Dette utsagnet var Pollocks opprørte svar da han i sin tid ble spurt om det fantes noen idé eller noe system bakenfor bildene hans, eller om det hele bare var kaos.

Sosial og kunstnerisk overskridelse

Gardar Eide Einarsson har gjennom sitt kunstnerskap vært opptatt av ulike sosiale former for overskridelse. I sine verker har han lånt motiver fra forskjellige subkulturelle miljøer, der han gjerne har vektlagt enkeltindivider hvis frihetstrang har ledet dem mot avgrunnen, eksempelvis den beryktede Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh. Dette at han med denne utstillingen inkluderer Jackson Pollock i dette persongalleriet, kan tolkes som et uttrykk for at kunstneren som i sin frihetstrang sprenger nytt estetisk rom, også kan sees som en type ekstrem overskrider. Pollock er jo også blitt stående i historien som en heroisk, men like fullt tragisk skikkelse. Fra å ha vært en radikal, subversiv skikkelse, som utviklet et flunkende nytt malerisk formspåk, ble han meget raskt en enorm kommersiell suksess, noe som ledet han dypere inn i hans alkoholisme. Etter å ha holdt helt opp å male kjørte Jackson Pollock seg i hjel i 1956.

Kulissepreg

Utstillingen omfatter i alt fem arbeider der Einarsson gjennomgående har brukt Pollock som sitt råmateriale. Ett verk er tre inkjet print som viser tre ulike fragmenter av ett av Pollocks karakteristiske ”dryppemalerier”. På gulvet foran disse, ligger det strødd med malingstuber, ølbokser og malingspipetter (et verktøy Pollock brukte for å slynge malingen på lerretet). Disse objektene som er presist og vakkert utført i bronse, skaper en teatralsk, nesten scenisk følelse i gallerirommet. Også flere av de andre verkene har preg av kulisser eller rekvisitter. Ikke minst et verk som består av en skitten jeansjakke og en blå overall som henger på noen enkle knagger på galleriveggen. Både olajakka og overallen er typiske vesterninspirerte plagg, som også gir klare assosiasjoner til konglomeratet av myter om det amerikanske og det maskuline som knytter seg til Jackson Pollocks skikkelse. Ett tredje verk er et kulisseaktig trepanel med støttefot bak, som viser et kraftig forstørret bilde av Jackson Pollock som barn, kledd i Cowboyutstyr. Den lille gutten på 8 år, hvis ansikt er skåret bort med en stikksag, ser helt ut som en voksen mann, der han lener seg til geværet. Det at ansiktet er fjernet kan forstås som en måte å vise Pollock som den fiktive sjablongfiguren han er blitt gjort til i alle filmer og fortellinger som er skapt omkring ham og hans kunstneriske virke.

Interessant og igangsettende

Det som slik jeg ser det gjør Einarssons prosjekt så interessant og igangsettende er at det gjennom spinkle referanser åpner for betrakterens egne tanker. Det så å si tvinger en til å tenke videre, eller sågar undersøke ulike fenomener som refereres til i verkene. Slik opplever jeg at verkene hans går svanger med historier som først blir virkeliggjort i betrakteren. Verkene selv leder oss nemlig aldri frem til noen helhetlig forståelse, i stedet fungerer de som en type omdreiningspunkter som i gangsetter en meningsdannende prosess, som er utenfor kunstnerens egen kontroll.