Foto: Oro Film
Karakteren Burt Munro er nemlig en godhjertet gammel mann i New Zealand med en dyp interesse for gamle motorsykler. Han har brukt 25 år på å bygge en, av merket Indian, og den vil han gjerne kjøre så fort som mulig med.
Foto: Oro Film
Men ærlig talt, Anthony Hopkins: Nå må du pinadø lese manuset skikkelig før du takker ja til en rolle! ”The World’s Fastest Indian”, med den ehm… logiske, norske oversettelsen ”En høyst uvanlig mann” er en drepende kjedelig film.
Den er så kjedelig at man til slutt bare må le. Det er som å se barne-tv for voksne: Den gamle mannen trosser alle råd han mottar og drar til USA for å sette fartsrekord på motorsykkel, en reise hvor hindringene selvsagt står i en latterlig kø.
Foto: Oro Film
Regissør Roger Donaldson står bak filmer som ”Thirteen Days, ”Dante’s Peak” og til og med ”Cocktail”, Tom Cruise-filmen som en ekte pike av 80-tallet selvsagt ikke glemmer så lett.
Men ”En høyst uvanlig mann” er en film som den samme piken bare ber til høyere makter om å få glemme. For her står klisjeene i kø. Visdomsord fra en gammel mann: Vær snill. Gi aldri opp drømmene dine. Ta sjanser og lev farlig. Wohaa.
Foto: Oro Film
Tiden har sjelden gått så sakte i en kinosal som under visningen av ”En høyst uvanlig mann.” Fyttikatta. Og det er synd.
For det er i bunn og grunn en ganske kul historie. I 1967 satte nemlig den ekte Burt Munro fartsrekord på saltsletta i Bonneville i USA, og det er jo fascinerende nok, dersom historien hadde blitt fortalt på en litt mer fantasifull måte med mye mer fart og energi.
Men når undertittelen til ”En høyst uvanlig mann” i tillegg er at det er ”one hell of a true story”, er det grunn i seg selv til å bli skeptisk.