Ingvar Ambjørnsen
Elsk meg i morgen
Cappelen 1999
Det var med stor forventning jeg plukket opp mitt eksemplar av "Elsk meg i morgen" og forsto at nå, i den forholdsvis voksne alder av 39 år, er Elling omsider moden for kjærligheten.
Elling kjøper pølser
Hun heter Elise og jobber i pølsebu om kvelden - det vil si; egentlig heter hun ikke Elise i det hele tatt, men hun jobber i pølsebu. Om kvelden. Og så er hun opptatt av karma, Alternativt Nettverk og UFOer. Gjett om Elling fatter interesse for Uidentifiserte Flyvende Objekter.
Men fremfor alt kjøper han den ene pølse med alt etter den andre, tilbringer timesvis urørlig i inngangen til herre-ekviperingen like ved, for inngående studier av den utkårne. Man kan jo ikke buse på heller - og det haster jo ikke. I morgen - kunne det passe?
Kjell Bjarne - en venn i nøden
Samtidig er det ikke så godt fatt med Elling - ikke så bra som han kanskje tror selv og vi som er glad i ham gjerne ville det skulle være. Riktig dårlig går det - han spinner lenger og lenger inn i den særegne tankeverden han har gjort til sin, og som han bare makter å bryte ut av når psyken er sånn noenlunde i likevekt. Hadde det ikke vært for Kjell Bjarne - en sann venn.
Som før kommer hele fortellingen ramlende rett utav den angstridde og forvirrede virkeligheten Elling er henvist til. Ordene, forestillingene hans, sprøytes ut fra den ustyrlige og selvdestruktive fantasien og rettledes nennsomt ned på papir av en Ingvar Ambjørnsen på sitt aller mest begavede.
Mørkere, dystrere
Jeg avsluttet anmeldelsen av den forrige boken med et "Kom igjen, Elling! Dette går bra!" Det var for godt til å være sant. Jeg kommer ikke forbi at denne fjerde boken er både mørkere og mer dyster enn de to foregående. Visst ler jeg også denne gangen, men oftere motvillig og vemodig, og tenker: "Elling, da!". Vil holde for ørene og har stor medlidenhet.
Saken er at Elling er akkurat så forstyrret og sprø, som vi egentlig har visst hele tiden. Ambjørnsens kloke strek har bestått i å slippe oss inn til Elling - inn til galskapen hans og den heltemodige kampen for en slags normalitet. Der inne i kaoset lar han oss kjenne et menneske igjen. På godt og vondt. Ikke minst det første. Jeg insisterer på at dette er betydelig litteratur.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 5. oktober 1999.