NRK Meny
Normal

Eksilsovjetisk dystopi

Ersatzmusika er lyden av eksilsovjetere i Berlin, tjue år etter murens fall. De griper fremtiden, men blir aldri kvitt fortiden.

Ersatz musika

Ersatz musika fra Berlin.

Foto: Promo

Ersatz musika: Songs Unrecantable

Ersatz musika: «Songs Unrecantable»

Foto: Albumcover
Ersatz musika

Ersatzmusikas andre plate er langt bedre og mer samlet enn debuten fra 2007.

Foto: Promo

Ja, for fortiden er der hele tiden. Den er mer enn det, det er fortida denne musikken handler om - om et Sovjetunionen de slett ikke lengter tilbake til, men som legger sine melankolske fingre rundt hjerte og hjerne og kommer til uttrykk i all deres musikk.

Leninmausoleet

Ersatz musika – erstatningsmusikk. Det er så man kjenner smaken av barkebrød og lukten av knottmotoren. Ersatzmusika er altså en samling eksilrussere i Berlin. Eller rettere sagt eksilsovjetere. Irina Doubrovskaja, Sergej Voronzov og deres kumpaner forlot en stormakt i indre oppløsning og bosatte seg i Øst-Berlin, hvor de har skapt seg et musikalsk univers med referanser til Vesten, men som hele tiden, på alle låtene, referer til det nitriste sovjetiske vinterlandskapet de forlot.

Leninmausoleet, byråkratiet, rustne redskaper, Lubjanka, bildebruken er tydelig og melankolsk, men ikke sentimental, ikke nostalgisk, mer som en forvirret undring over at det gikk an, at det går an, at Russland fremdeles, den dag i dag, er det samme totalitære monster hun alltid har vært.

Oppløsning

Musikalsk referer altså Ersatzmusika til Vesten. Irina Doubrovskaja synger på et sterkt gebrokkent engelsk, og minner mest av alt om Nico, dronningen av tristesse, sangerinnen i Velvet Underground (som endte sine dager i Manchester, en by hun valgte fordi den var i oppløsning).

Og Velvet Underground er en naturlig sammenligning. De sang heller ikke så reint at det gjorde noe, deres musikk var et dronete vitnemål fra et dystopisk og newyorksk 1960-tall, så langt fra San Francisco og flower power som mulig var. Der Velvet Underground var elektrisk, er Ersatzmusika akustisk, og kanskje skulle sammenligningen heller være Manu Chao.

De enkle, nesten naivistiske, låtene er i hvert fall en formmessig parallell. Men der Manu Chao er energisk og latinsk radikal, er Ersatzmusika innadvendte og russisk resignerte - ikke en rød stjerne å se i Irina Doubrovskajas praktfulle grafiske formgivning, det skulle nå også tatt seg ut. Men de har enkelte latinske referanser likevel. Jeg liker det.

Gå i stå

Man blir betatt. Man blir revet med. Ersatzmusikas andre plate er langt bedre og mer samlet enn debuten fra 2007, og man blir nødt til å forholde seg til deres mangel på tekniske ferdigheter og bestemme seg for at det hjemmelagde og direkte sure i deres musikk uttrykker det dystopiske univers de lever i.

Konteksten er ikke uten betydning, den er aldri det, og dette er ikke sublimt. Men det er subtilt. Og det er styggvakkert. Om det holder for en lang karriere, tviler jeg på. Fornyelse blir på et eller annet tidspunkt nødvendig, for at ikke hele prosjektet til Ersatzmusika skal gå i stå. Men det kan hende at det er akkurat det som er meningen.