Eirik A. Skrede debuterer med en oppsiktsvekkende lite jålete og poetisk tittel. Diktsamlingen «DØDENDØDEN» kommer ut på Tiden forlag denne våren, men Skrede ser ikke akkurat på seg selv som en forfatter.
Fortell om debutboken din.
– Et beksvart makkverk skrevet av et litterært misfoster.
Når tenkte du første gang at du ønsket å bli forfatter?
– Det lurer jeg også på. Da vi var små pleide min mor å lese høyt for oss ungene. Alle bøkene om «Den lille vampyren» er det som sitter igjen, jeg har helt klare minner om bilder skapt av de tekstene, så det er godt mulig at jeg planla å skrive om blodsugende jævler, allerede i fire-fem års alderen.
Fortell om din vei frem til å bli forfatter.
– Det har vært litt som å snuble gjennom et tåkete sumpterreng, uten kart og kompass. Heldigvis har jeg fått hjelp av flinke folk. Levende og døde. Jeg føler meg egentlig ikke som en forfatter, jeg er i høyden en rævapoet med stort pladaskpotensial.
Hvordan føltes det da du fikk beskjed om at manuset var antatt?
– Som å få en spiker i pungen. Hehe. Et par år før jeg blei antatt, sendte jeg et elendig manus til Gyldendal. Da jeg fikk refusjonen i posten, kjentes det sånn cirka som å ikke vinne i lotto når du må vinne, når du sitter med gjeld til opp etter ørene og den siste muligheten du har, er lotteriet. Cirka sånn føltes det. Jeg visste ikke hva annet jeg skulle bruke livet mitt til. Ei stund etterpå kom jeg inn på forfatterstudiet i Tromsø. Da var jeg glad, skikkelig glad.
– På den siste forfatterstudiesamlinga vi hadde i fjor, var Mattis Øybø (redaktør i Tiden) gjesteforeleser. Han skulle være sensor, og gikk igjennom 60 sider med tekst fra hver elev. Han skrøt uhemma av dikta mine i en klokketime, og jeg tror jeg tenkte noe sånt som, hva er det som skjer nå? Noen uker seinere sendte han en mail om at han hadde prøvd å ringe meg, og at han veldig gjerne ville hjelpe meg å sette sammen en bok. Hvordan hva føltes til hvilket tidspunkt, trenger jeg et epos for å redegjøre om, la oss nå heller bare si at jeg er glad for at Mattis Øybø finnes.
Hvem er dine litterære forbilder?
– Dostojevskij, Arturo Bandini, Bukowski, Celiné, Hunter Thompson, Øyvind Berg, Giorno, Beckett, Kafka, og Per Gjedde.
Fortell om din siste store leseropplevelse.
– Novellen «Frakken» av Gogol var så sinnssykt bra at jeg vurderte å skifte navn til Eirik André Akakijevitsjs Skrede. På diktsiden er det Giornos suggererende linjer: “hammering nails/into steel/with a fist full of water”, fra diktet «No good deed goes unpunished» som ligger på flinkeste plass akkurat nå. Giorno er helt rå på å fremføre dikt.
Mange drømmer om å bli forfattere. Hva er dine tips til forfatterspirer?
– Les så det renner av øya, og skriv til det pipler blod ut av neglebånda.
En av fjorårets diktdebutanter, Audun Mortensen, prøver å leve lengst mulig på bokhonoraret. Hva slags planer har du for ditt bokhonorar?
– Jeg skal kjøpe Audun Mortensen.
Hvilken forventninger har du til det å debutere?
– Jeg hadde denne idéen da jeg var yngre, om at hvis jeg bare skriver en bok, så fordufter alle mine problemer, men nå har jeg ikke så veldig mange forventninger lenger, annet enn at jeg mest sannsynelig blir slakta medhårs, får krupp i endetarmen, total skrivesperre og blir lagt til å råtne i poesiens massegrav.
