Jørgen Brekkes nye bok har utvilsomt sjarm i lange stykker; en sjarm som omfatter beskrivelsene av en riktig fin mellomstor by ved utløpet av Nidelven et stykke inn i Trondheimsfjorden. Den omfatter også de hendelsene i ”Drømmeløs”, som foregår i samme by den gangen folketallet var omtrent 5000, da Adresseavisen var nystartet, Videnskapsselskabet var i sin barndom og året var 1767.
Trubadur
Det har seg nemlig slik at det kom en ung mann til Trondheim det året, en litt loslitt trubadur, en visedikter med lutt som hadde stukket fra krangel og pengesorger i Stockholm. I Trondheim, utpå sommeren, blir han funnet død i strandkanten ute i Ila, naken, gjennomhullet av noe stort og tungt. Byens politimester Bayer vil ha en forklaring. Samme trubadur har også skrevet en vuggevise – i en stil som kan ligne Bellmans.
Mord på Kuhaugen
Samme vuggevise høres knapt igjen før den spilles av en liten spilledåse en vinterkveld i dagens Trondheim, oppe ved Kuhaugen, en spilledåse plassert på et nedsnødd lik av en ung kvinne som mangler strupehode. Den sterkt hjemsøkte politimannen Odd Singsaker får jobben og støyten. Sist var det et flertall lik uten hud og en morder med svært langt historisk perspektiv. Denne gangen er altså en nesten 250 år gammel vise opphav til dramatikken i nåtid. Og Singsaker er fremdeles rekonvalesent etter en hjerneoperasjon – og; nygift med den amerikanske, atskillig yngre drapsetterforskeren Felicia.
Kunstige grep
Jørgen Brekkes fortellemåte; stilen og språket hans har også mange gode sider. Han skriver et moderat, nesten konservativt bokmål som er lett å lese. Fortellingen kan være omstendelig, men har i hovedsak god framdrift. Det forhindrer ikke at grep forfatteren gjør kan virke både kunstige og krampaktige. Ett eksempel finnes tidlig i boka, der forfatteren vil presentere leseren for musikkmuseet Ringves historie, og lar den svorne musikkfienden Odd Singsaker tenke på det han vet om dette (ikke lite) mens han sitter i bilen ut til museet for å avhøre et vitne. Tankrekken avsluttes med ”Alt jeg vet”.
Frampek
Jørgen Brekkes bruk av frampek og ”villspor” er både effektiv og gjennomført, men også mer gjenkjennelig enn godt er for lesere som allerede har ”Nådens omkrets” under vesten.
Forutsigelig
Problemet med å velge et så spektakulært historisk utgangspunkt for en kriminalroman som Brekke gjorde i debuten ”Nådens omkrets” er at det neste plottet, det i årets bok Drømmeløs, virker svært søkt når dét også bygges opp i et tilsvarende spenn mellom da og nå. Og; når en ved å lese litt langsomt, etter hvert kan skimte et rammeverk under den løpende fortellingen i ”Drømmeløs” som ligger ”Nådens omkrets” svært nær, er det lett å minnes Dan Brown og hans sjablong-skriving. Visst er det kulturhistorisk mye interessant som følger med et slikt opplegg og jeg har allerede nevnt sjarmfaktoren, men det blir for gjennomskinnelig og forutsigelig. Skal den neste boken i serien om Odd Singsaker holde liv i prosjektet, er jeg redd Jørgen Brekke må finne på noe helt nytt.
