DeLillos forrige roman var en gigantisk, episk murstein på 700 sider. Denne gangen har Delillo beveget seg inn i det lille formatet.
Er denne mannen inne i en tredje fase?
- Den intuitive reaksjonen jeg fikk var: Hva f... er dette? Dette bryter med alle mine forventninger om hva DeLillo skal være, sier Mattis Øybø, som har anmeldt boka for tidsskriftet Vinduet.
Strippet DeLillo
I "The Body artist" beveger figurene seg i landskap som er strippet for en del typiske delilloske trekk. Her er ingen baseballkamper, ingen amerikansk historie som figurene vikles inn i, ingen folkmengder. Boka åpner med en frokostscene, der et middelaldrende par utøver det sedvanlige frokostritualene. Mannen er filmregissør og terrorist, to kjente skikkelser i Delillos forfatterskap.
John Erik Riley (t.v) og Mattis Øybø filosoferer om det er det språklige eller ikke-språklige som er det sentrale ved Delillos nye roman.
- Men like etter punkterer DeLillo sin egen historie ved at den mannlige hovedpersonen begår selvmord, sier John Erik Riley.
Både Øybø og Riley mener DeLillo her bryter med det "perfekte" språket som preger hans tidligere romaner, at han forsøker å "finne opp" språket på nytt.
Haiku
- En anmelder i New York Books Review spurte: Hvorfor ikke Haiku etter den guddommelige komedie? Det er en treffende beskrivelse av hvor DeLillo befinner seg nå, sier Øybø.
Riley mener romanen med sitt brukne språk tematiserer sine egne språklige grenser. Han mener svakheten med romanen er slutten.
- Den kvinnelige hovedpersonen går ut, kjenner vinden i håret og hører bølgene slå. Jeg er usikker på hvordan jeg skal forstå dette, sier Riley.
Mattis Øybø fikk svært mye ut av boken. Han mener den ikke først og fremst om ekteskap, savn eller sorg, eller språk for den saks skyld. Den handler om det som finnes bakenfor, utenfor språket.
- Det handler om noe så banalt som å være i verden, å være i livet, sier Øybø.