NRK Meny
Normal

Dinosaur Jr. på topp

På plate nummer to etter gjenforeningen i 2005 rocker denne middelaldrende gruppa bedre enn noensinne.

Dinosaur Jr.
Foto: Lien, Kyrre / SCANPIX

Dinosaur Jr. er nærmest for legender å regne og er blitt en viktig referanse for unge rockeband.

Dinosaur Jr. var blant de ledende i den amerikanske rock-undergrunnen som la grunnlaget for suksessen til band som Nirvana.

Det dryppet litt oppmerksomhet på Dinosaur Jr. også. Men stemningen i bandet var dårlig fra start på grunn av de diktatoriske nykkene til sjef og frontfigur J Mascis.

Bassist Lou Barlow ble sparket allerede i 1989, etter en turné for å promotere et av deres klassiske album «Bug». Og det er faktisk dette gnistrende nivået at Dinosaur Jr. har lagt seg på med sin nye plate «Farm»!

Revolusjon

J Mascis gravla Dinosaur Jr.-navnet i 1997, etter et par album som både var slappe i avleveringen og fattige på bra låter. Men det som står igjen som det beste fra Dinosaur Jr., var faktisk små revolusjoner i måten de brøt med den politiske og maskuline punk- og hardcore-scenen som regjerte USAs undergrunnsrock først på 1980-tallet.

Dinosaur Jr. hentet i stedet inspirasjon fra 70-tallets tungrock og mjuket den opp med følsomheten til den mest melodiske 60-tallspopen. Og dette er stadig landskapet bandet beveger seg. Linken til hardcore og punk hører man i de fresende og taggete lagene med overstyrt gitar og bass, i flotte nye låter som «I Don't Wanna Go There» og «Your Weather».

Monumentalt rufsete

Stilmessig er det fint lite utvikling å spore hos Dinosaur Jr. Men det spiller ingen rolle når låtene er så velskrevne, spillet så frampå og dynamisk og produksjonen så perfekt monumentalt rufsete som på «Farm».

Igjen piskes det opp en herlig storm av sviende gitarriff og vakre skjøre melodier som fungerer utmerket både til utblåsning og kontemplasjon.

J Mascis - gitarhelt

Jeg hadde ikke forventet at gitarsoloer skulle bli det jeg husker best fra denne musikksommeren. Men J Mascis, som regnes som indierockens første gitarhelt, henter fram igjen gamle knep like friske som for tjue år siden.

Da var hans brennhette og lange gitarsoloer rene provokasjoner overfor punk- og hardcore-miljøene. De var noe av det verste fra antitesen til punk – nemlig 70-tallets prog og heavy metal.

Fenomenal støypop

Nesegrus beundring overfor gamle rock’n roll-helter og altfor mye spalteplass uten å fortjene det, er irriterende og dessverre veldig vanlig i musikkjournalistikken.

Derfor er musikalsk utroskap overfor disse ganske forfriskende innimellom. Men med albumet «Farm», har de middelaldrende herrene i Dinosaur Jr. utrolig nok levert enda et stykke fenomenal støypop. Og er derfor et sjeldent tilfelle der det dumme uttrykket «de gamle er eldst» faktisk er på sin plass!